Foto: Alex Kotliarskyi
Jeg er en mann på rundt 30 som har slitt både psykisk og økonomisk hele mitt voksne liv. Alle mine forsøk på jobb har ført til en drastisk nedgang i psykisk helse, og jeg har de siste par årene vært avhengig av arbeidsavklaringspenger (AAP) fra NAV for å betale for mat og husleie. Noen naive sjeler tror kanskje fortsatt at NAV er en institusjon som er til for å hjelpe folk i vanskelige økonomiske situasjoner. Den oppfatningen er det vanskelig å dele etter å ha vært gjennom systemet selv.
Går man på AAP, er man forpliktet til å være i enten behandling eller en form for arbeidssøkende aktivitet, enten det er ordinær jobbsøking eller tiltak i regi av NAV. Min og andres erfaring tilsier at i praksis er det ikke nok å være i behandling, i alle fall ikke over lengre perioder, da begynner saksbehandlere fort å bli utålmodige; du skal tross alt ut i jobb, ikke bli frisk. På dette punktet begynner det å bli snakk om arbeidsrettede tiltak, og i tilfeller som mitt hvor psykiske problemer og hullete CV gjør vanlig arbeidssøking vanskelig, er som regel arbeidsforberedende trening (AFT) første steg.
NAV har som kjent alt for lite ressurser, så de outsourcer selve gjennomføringen av disse tiltakene til private aktører, selskaper hvis raison d’être er å få godt betalt av NAV for å «hjelpe» folk i arbeid. Disse selskapene driver som regel egne bedrifter som brukes som arenaer for arbeidstrening i mer eller mindre tilpassede omgivelser.
Ett eksempel jeg har vært innom er PS Hotell i Oslo, som drives av OsloKollega. Med unntak av lederstillinger og nattevakt er alle som jobber der i en form for arbeidsrettet tiltak og får dermed ikke betalt for arbeidet de gjør (på nettsidene deres skryter de av at de er barmhjertige nok til å ansette folk med utfordringer). Med andre ord får OsloKollega ikke bare betalt av NAV for å ta imot vanskeligstilte personer, vi genererer også profitt for hotellet i form av ulønnet arbeid. Det som i gamle dager het slaveri heter altså nå AFT, og drives av staten som truer folk med å ta bort livsgrunnlaget deres hvis de ikke går med på å leies ut til næringslivet.
For tiden er jeg leid ut til en IT-gründer som skryter åpent om hvor mye han benytter seg av dette tilbudet. All jobben jeg gjør er netto profitt for sjefen, som får dollartegn i øynene hver gang han prøver å overtale meg til å jobbe flere dager og timer, mens saksbehandleren min (igjen, fra et privat firma som tjener godt på å piske meg til jeg kommer meg i jobb) nikker fornøyd.
Ideologien som ligger bak NAV og disse sysselsettingfirmaene er enkel nok: et menneske er kun så verdifullt som den økonomiske verdien hen bringer samfunnet. For å dekke over denne ubehagelige grunnidéen har de også overbevist seg selv om at en jobb er et gode i seg selv, eller til og med en nødvendighet for et meningsfullt liv, heller enn noe man er tvunget til for å overleve, som sikkert er en lett nok oppfatning å holde hvis man selv har en givende og meningsfull jobb. Men ser man på Maslows behovspyramide står det ikke noe om jobb der; på toppen av pyramiden finner man «selvrealisering», som ikke beskriver noen jobb jeg noen gang har kvalifisert til, og uansett bygger på en rekke faktorer lavere i pyramiden som ikke blir oppfylt.
I virkeligheten er mange av de som går gjennom dette systemet fra de svakerestilte gruppene i samfunnet: Førstegenerasjons innvandrere som har fått helseproblemer fra fysisk krevende arbeid og må piskes inn i noe annet. Folk med psykiske lidelser allerede forverret av økonomiske problemer som blir enda verre av å måtte forholde seg til nedlatende sosionomer som vet hva som er best for dem (tilfeldigvis også det samme som er best for bedriften de får betalt av). Tidligere rusmisbrukere som vet at den eneste måten å bli behandlet som et menneske er å gå gjennom et år eller to med ubetalt NAV-tiltak for så å håpe på en jobb helt nederst på den sosiale rangstigen.
I tillegg til de åpenbare skadene på selvbildet fra å bli behandlet på denne måten, er fattigdom i seg selv skadelig på måter som gjør situasjonen enda vanskeligere. Forskning viser at fattigdom kan redusere IQ med 14 poeng, gjøre folk mindre egnet til å ta gode langsiktige beslutninger, og føre til en rekke psykiske og fysiske helseplager. Både egen erfaring og det jeg hører fra andre AAP-mottakere tilsier at å være i dette systemet forverrer de faktorene som gjorde at vi endte opp her i utgangspunktet.
En grunninntekt vil kunne eliminere alle disse problemene over natten. Hvis jeg hadde fått lov til å konsentrere meg om behandling og slapp å bekymre meg for å ha råd til både husleie og månedskort, å gjøre NAV fornøyde så de ikke skrur av støtten, og en ubetalt jobb som ødelegger meg, så skulle jeg nok klart å bli et produktivt medlem av samfunnet etter hvert. Slik ting ser ut nå er håpet mitt at situasjonen vil gjøre min psykiske lidelse alvorlig nok til å bli erklært arbeidsufør.
Det er synd å se at arbeit macht frei-ideologien sitter sterkt i mange, selv de i krevende og underbetalte jobber som burde ha vært automatisert for lenge siden. Likevel, i en tid hvor vi ser resultatene av flere og flere kutt i NAVs budsjett burde elimineringen av Norges mest forhatte offentlige institusjon være et av de mest overbevisende argumentene for universal grunninntekt.