ER DET REALISTISK MED TVERRPOLITISK SAMARBEID OM GRUNNINNTEKT?
Lørdag 18. desember ble Mathilde Fasting fra den liberale tankesmien Civita, Magnus Marsdal fra venstresidens tankesmie Manifest og kommentator i Morgenbladet Aslak Bonde intervjuet om grunninntekt (= borgerlønn) i programmet Helgemorgen på NRK.
➔ https://radio.nrk.no/serie/helgemorgen/DNRR62109921
På spørsmål om hvilke problemer grunninntekt ville løst, viste Fasting til at NAVs utall av behovsprøvde ytelser for personer i vanskelige situasjoner skaper store samordningsproblemer og ofte fungerer dårlig i uforutsette situasjoner. Hun tror grunninntekt kan være en løsning.
Marsdal peker på at grunninntekt fins i mange varianter med vidt forskjellige effekter i samfunnet, og at det derfor er vanskelig å være kategorisk for eller imot. Han påpeker imidlertid at med lav, flat borgerlønn kan arbeidstakere bli stående som hester på stallen som fores av staten på en nødrasjon (grunninntekt), mens arbeidsgiver kan hanke inn og kaste ut arbeidskraft uten begrensende ansettelsesregler. Det vil i så fall bli «verdenshistoriens største trygdekutt,» sier han. Istedenfor å betale folk for å gjøre ingen ting, må vi velge løsninger som fremmer deltakelse, inkludering, fellesskap og ansvarsfølelse, sier han, og synes jobbgaranti er mer nærliggende enn grunninntekt.
HVORDAN SKAL VI MÅLE ARBEIDETS VERDI?
Med henvisning til alt samfunnsnødvendig, men likevel ulønnet arbeidet som utføres, kommenterer Fasting at begrepet ‘arbeid’ i seg selv er uklart. Med dette trekker hun inn et sentralt, men ofte underfokusert moment i grunninntektsdebatten. Det er lett å slutte seg til Marsdal i at flere uløste samfunnsoppgaver må kunne løses ved å opprette de nødvendige jobbene, men det er grunn til å påpeke at mange nødvendige samfunnsoppgaver allerede løses i form av ulønnet arbeid (omsorg, interessegrupper, frivillige organisasjoner, idrett og andre fritidsaktiviteter, …). Slikt arbeid går delvis upåaktet hen og får dermed ikke den oppmerksomheten og anseelsen det fortjener. Grunninntekt vil være en anerkjennelse av verdien av slikt arbeid, en enkel og ubyråkratisk måte å lønne det på og et insitament til å engasjere seg.
I vår del av verden er fast, lønnet arbeid grunnlag for selvrespekt, anseelse og status (og selvfølgelig lønn). Men nyord som pseudoarbeid og bullshit-work ville ikke oppstått hvis ikke mye lønnet arbeid egentlig er til liten nytte og noen ganger til det motsatte. Påstanden om at vi trenger flere i arbeid og må øke pensjonsalderen tar ikke hensyn til denne erkjennelsen. Det verserer en underlig idé, som alle innerst inne vet er feil, om at alt arbeid er produktivt og at 8-timersdagen er nødvendig for å unngå økonomisk katastrofe. Blant annet boken Pseudoarbeid — Hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingen ting av Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen dokumenterer at mange innerst inne vet at lønnsarbeidet deres er til liten nytte. De aller fleste vil likevel hevde det motsatte nettopp på grunn av den respekten lønnsarbeid gir i både egne og andres øyne.
Det er grunn til å tro at grunninntekt ville frigjort ressurser og kreativitet til en rekke aktiviteter. Noen ville ganske sikkert resultert i nye forretningsidéer, gründervirksomhet, bedrifter og arbeidsplasser. Å ha deltidsjobb eller ikke være i jobb ville ikke lenger være stigmatiserende, og virksomheter som i dag sysselsetter mange i pseudoarbeid, ville kunne redusere arbeidsstokken, øke fortjenesten og bidra mer til fellesskapet.
Alle trenger noe meningsfylt å gjøre, men det er en historisk/kulturell idé at dette nødvendigvis må løses gjennom lønnsarbeid. Det er likevel ikke realistisk at alle på egen hånd vil finne meningsfylte aktiviteter å fylle hverdagen med, og, som Marsdal påpeker, finnes det også mange uløste samfunnsoppgaver. Å legge til rette for meningsfylt aktivitet for alle bør være et offentlig ansvar, men i et bredt samarbeid med alle relevante organisasjoner og aktører.
HVOR HØY (ELLER LAV) SKAL GRUNNINNTEKTEN VÆRE?
Beløpsstørrelsen er avgjørende for hvordan grunninntekt vil fungere i samfunnet, men blir i liten grad diskutert i det aktuelle NRK-programmet. Marsdal mener at et nivå på ca 350-400.000 årlig kunne hatt noe for seg, men hevder at Civita står for rundt 120.000. Fasting vil imidlertid ikke ta stilling til størrelsen, noe jeg tar til inntekt for at hun ikke er blind for Marsdals skeptiske betraktninger om hva for lav ytelse kan føre til. At hun også påpeker at borgerlønn har tilhengere i alle politiske leire, tolker jeg som en åpning for at selve konseptet bør kunne diskuteres tverrpolitisk.
Jeg er ikke sikker på at Aslak Bonde har rett i at meningsforskjellene mellom Fasting og Marsdal er forholdsvis store. Det gjenstår å se. Men jeg er enig med Bonde i at enhver grunninntektsordning kommer til å måtte inneholde en viss «innebygd urettferdighet». Diskusjonen om hvilken type og hvor stor urettferdighet som kan aksepteres, vil opplagt måtte bli vanskelig og lang.
I boka Basic income and how we can make it happen skriver Guy Standing, professor ved University of London og grunnlegger av Basic Income Earth Network (BIEN), at dagens største hindring for grunninntekt ikke er økonomisk eller filosofisk, men politisk. Han oppfordrer alle politikere som støtter konseptet, til å tone ned uenighet på andre områder, komme sammen til konstruktive drøftinger om grunninntekt og vise vilje til å forhandle og kompromisse. James Meade, som i 1977 fikk økonomiprisen til minne om Alfred Nobel, har uttalt at «ingenting blir politisk mulig med mindre det først blir foreslått og diskutert av en organisert gruppe mennesker.»
Det er på høy tid at politikere fra forskjellige leire setter seg ned og begynner å diskutere.
Hør programmet her: https://radio.nrk.no/serie/helgemorgen/DNRR62109921