Brosjyren Basic Income — Cornerstone of the Nordic Welfare State ble presentert og samtidig lansert på en konferanse i Helsinki 29. november 2021 i regi av BIEN Finland. Den består av 10 essays skrevet av nordiske kapasiteter på og tilhengere av grunninntekt i de nordiske landene. Flere av essayene tar til orde for at de allerede omfattende velferdsordningene i de nordiske landene gjør dem særlig egnet for neste omdreining på velferdsskruen, nemlig innføring av grunninntekt.
Dokumentet ligger her: https://perustulo.org/wordpress/wp-content/uploads/2021/12/Basic-income-Cornerstone-of-the-Nordic-Welfare-State.pdf
Følgende er et kort sammendrag av 9 av de 10 essayene.
Et overordnet perspektiv i rapporten er at alle samfunn (store, små, formelle, uformelle) bør bygge på livskvalitet som overordnet mål (trygghet, frihet til å velge, trivsel, helse i vid forstand, …). Hvis dette får gjennomslag også i samfunnsøkonomisk tenkning, vil grunninntekt framstå som en opplagt løsning på mange av dagens utfordringer hva gjelder skjevfordeling og en rekke andre forhold i et samfunn i stor endring.
Grunninntekt blir heretter betegnet UBI etter den engelske forkortelsen for Universal Basic Income.
From a Reader
I en innledende tekst fremholder sosiologiprofessor Mikko Lagerspetz at tiltakende kritikk av dagens sosiale sikkerhetsnett («social security system») ikke skyldes forandringer i ideologisk/politisk tenkning, men strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. Utgangspunkt for dagens ordninger er et stabilt arbeidsmarked med (ideelt sett) arbeid til alle. Til den økende andelen med utrygge ansettelsesforhold og variabel lønn (prekariatet) gir slike ordninger ofte begrenset hjelp.
1. Introduction
I det første av de 10 essayene tar Eetu Lehto til orde for at UBI er et logisk neste skritt i utviklingen av den nordiske velferdsstaten. Gjennom å vise til at fullskala UBI aldri har vært forsøkt eller innført i noe samfunn, slutter han seg til Lagerspetz i at utfordringene er store og mulighetene mange, men at det nå er stort behov for en «bred, grundig og inkluderende politisk debatt.» Brosjyren som helhet kan oppfattes som en innstendig oppfordring til nettopp en slik debatt. I den sammenheng passer det å vise til en uttalelse fra James Meade, som fikk nobelprisen i økonomi i 1977: «Historien viser at det som ikke er ’politisk mulig’ kan endre seg ganske radikalt og ganske raskt over tid. Ingenting blir politisk mulig med mindre det først blir foreslått og diskutert av en organisert gruppe mennesker»
2. Social Change – Basic Income as a Stabilising Driver
Martin Bruun Michaelsen mener at workfare-paradigmet er i ferd med å undergrave de nordiske velferdsmodellenes tiltenkte funksjon. Workfare betegner at velferdsytelsene er blitt stadig sterkere knyttet opp mot arbeid og arbeidsrettet aktivitet. Dagens modeller fungerte utmerket så lenge arbeidsplassene var trygge, full ansettelse var normen og selve arbeidet var knyttet til virksomhetens geografiske plassering. Men alle disse grunntrekkene er svekket og har ført til et økende prekariat.
Michaelsen viser til at i litt store bokstaver har alle forsøk med UBI vist nøytrale eller positive resultater på en rekke parametere. Det viktigste som er dokumentert gjennom forsøkene, er at «når vi gir folk en sjanse, vil de vise seg å prestere bedre enn antatt.» Generelt sett ønsker mennesker å bidra, og velferdsprosjektets mål er nettopp «å gi så mange som mulig anledning til å utnytte sine evner til samfunnets beste hva gjelder både familie, lokalsamfunn og nasjon.» UBI framstår som en opplagt løsning.
3. Universal Basic Income – The Best Way to Accomplish the United Nations Sustainable Development Goals
Ingunn Grande og Kristine Endsjø argumenterer for at UBI vil bidra sterkt til å kunne oppnå mange av FNs 17 bærekraftige utviklingsmål (Sustainable Development Goals).
I motsetning til dagens kriteriebaserte, selektive sikkerhetsnett representerer UBI en allmenn trygg beskyttelse mot fattigdom. UBI vil samtidig utrydde sult og beskytte mot uakseptable arbeidsforhold og skruppelløs utnyttelse av arbeidskraft.
Grande og Endsjø mener at det må fokuseres mer på verdier som ikke er så lett målbare, som eksempelvis tid, frihet, mellommenneskelige relasjoner, natur og samfunn. I den sammenhengen passer det å referere til den innflytelsesrike amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith, som i sin tid hevdet at de aller fleste foretrekker målbar fremrykking mot gale mål fremfor umålbar fremrykking mot riktige mål. I så fall kan et bli en utfordring å få gjennomslag for den fokusendringen forfatterne ønsker seg.
Grande og Endsjø mener at de nordiske landene er i posisjon til å vise veien mot en fremtid i overensstemmelse med FNs bærekraftmål, som alle er enige om, men som vi ikke klarer å forplikte oss til å nå.
4. Work as a Human Value – a Challenge to GDP
Vivian Storlund bidrar med et informativt og tankevekkende essay om behovet for et bredere syn på arbeidets verdi hvor hun utfordrer BNP som mål for et lands økonomiske tilstand. Hun kaller en rapport fra 2009 for en «game changer». Den konkluderte med at økonomimålene må vris over «fra fokus på økonomisk produksjon til forhold som påvirker velvære [well-being] for dagens og fremtidens generasjoner». Rapporten var resultatet av en kommisjon nedsatt av den daværende franske presidenten Nicolas Sarkozy og hadde to mottakere av nobelprisen i økonomi som ledere.
I 2018 publiserte OECD en utdypning av rapporten, men ifølge Storlund har det vært vanskelig å få gehør for dens synspunkter. Hun ser imidlertid lys i tunnelen ved at OECD nå skal foreta en samlet analysere av vekst og ulikhet «med mål om å veilede politikere til politikk som gir likere fordeling av gevinstene av vekst og gir folk en rimelig anledning til å realisere sitt fulle potensial.»
Storlund presenterer tall som viser at økonomikrisen som startet i 2008, har ført til økt politikerforakt, men relativt sett mindre i de nordiske landene. Derfor mener hun at Norden er en egnet arena «for å vise verden et veikart mot en mer individrettet og demokratisk økonomi.» Økt økonomisk utrygghet som følge av korona-pandemien har ytterligere økt både økonomisk utrygghet og politikerforakt. UBI fremføres som en åpenbar buffer mot begge deler. Det fremgår imidlertid at UBI ikke er tematisert i rapportene.
Storlund går så løs på oppfatningen om at lønnet arbeid er den eneste virkelige formen for arbeid. Hun peker på hvor mye nødvendig, men ubetalt arbeid som gjøres i hjemmene, i samfunnet for øvrig og i «den kreative sektoren», og at verdien av sosial avkastning på investeringer («social return on investment») og betydningen sirkulærøkonomi må med i fremtidige beregninger.
Den store utfordringen nå, skriver hun, er å få nasjonale finansadministrasjoner til å implementere de foreliggende rapportenes forslag og å få politikere til å fatte de nødvendige beslutningene.
5. There Are No Useless People — Building a Stronger Civil Society With UBI
I et essay som først og fremst handler om hvordan UBI vil styrke sivilsamfunnet, følger Ger∂ur Pálmádottir opp Vivian Storlunds kritikk av vår kulturs snevre tolkning av begrepet ‘arbeid’: «De som snakker om fremveksten av en klasse med ubrukelige folk så snart konvensjonelt arbeid og rutinearbeid er unnagjort, eller kunstig intelligens (AI) har overtatt, er blinde for hva som egentlig er hensikten med samfunnsorganisering.» Et samfunn skapes av alle dets medlemmer, og skal et samfunn bli godt, må det tilrettelegges for at alle har grunnlag for et godt liv. Enhver stats funksjon er å sørge for at alle borgerne har et moderat underhold («livelihood») og at terskelen for å delta i samfunnsaktiviteter er lav. UBI er en åpenbar løsning.
Pálmádottir peker også på det opplagte i at UBI vil gi den enkelte større mulighet til å følge sine interesser og bruke sine evner. UBI vil utjevne forskjellene i maktbalansen mellom arbeidsgivere (de som er ute etter å kjøpe arbeidskraft) og arbeidstakere (de som har arbeidskraft å tilby).
Ifølge Pálmádottir er UBI-piloter overflødige for å dokumentere UBIs positive effekter i samfunnet. Sunn fornuft er mer enn tilstrekkelig, skriver hun. Til dette får hun støtte av den tyske økonomen, filosofen og UBI-talspersonen Philip Kovce, som har uttalt at grunninntekt ikke kan testes ut; det kan bare praktiseres.
6. Improving Social Security With UBI
Jouko Hemmis essay inneholder en krass kritikk av de nordiske landenes eksisterende sosiale sikkerhetsnett. Ordningene har full jobb som eneste reelle mål, inneholder omfattende krav til og styring av mottaker, tar begrenset hensyn til vedkommendes ønsker, og åpner knapt for dynamiske og fleksible løsninger. Mange utenfor arbeidslivet fyller ikke de formelle vilkårene, faller utenfor ordningene, og opplever ofte sosial ekskludering og tap av verdighet i tillegg til fattigdom.
Samtidig fungerer eksisterende ordninger dårlig hva gjelder målet: å få folk i arbeid. Hemmi refererer til et nylig gjennomført prosjekt i Finland, hvis mål var sterkere aktivisering av arbeidsledige. Først og fremst aktiviserte prosjektet seg selv «gjennom sterkt økt byråkrati og kontroll av de arbeidsledige, heller enn å organisere og skaffe de arbeidsledige arbeid og bedre livsvilkår.»
UBI ville forbedre dagens sikkerhetsnett blant annet fordi flere ville kunne være reelle jobbsøkere uten å frykte de sanksjonene som er innebygd i vilkårene for dagens ytelser.
7. How would UBI Help Contribute to peace
Kaisu Kinnunen tar utgangspunkt i at fred er mer enn fravær av krig, og at sikker inntekt er en forutsetning for et genuint fredelig samfunn. Positiv fred («positive peace») inkluderer blant annet like muligheter for innflytelse, allmenne menneskerettigheter, sikring av basale behov og fungerende institusjoner. Dette er forhold som også ofte benyttes til å beskrive nordiske velferdsstater. Det er med andre ord betydelig overlapp mellom forhold som skaper velferdssamfunn og fredelige samfunn.
Sivilsamfunn spiller en hovedrolle i å fremme fred, skriver Kinnunen, og fredsarbeid skjer ofte gjennom frivillige organisasjoner. I Europa skårer de nordiske landene høyest hva gjelder andel av befolkningen som deltar i frivillig arbeid. Dette gjør Norden bedre rustet enn noen annen region til å promotere fred. Men skal det lykkes, er det helt nødvendig at velferdsstaten videreutvikles, noe som i neste instans forutsetter at folk kan stole på at de har en sikker inntekt.
Gjennom disse forholdene anser Kinnunen at UBI også vil være en sterk katalysator for fred.
8. UBI as a Base for Economic Democracy
Jan-Otto Anderson argumenterer for at UBI vil være et viktig grunnlag for det han kaller økonomisk demokrati, som i hans penn først og fremst handler et oppgjør med store deler av kapitalismen. Han viser til at de nordiske velferdsstatene har administrative og organisatoriske forutsetninger for å innføre UBI. Forutsatt et tilstrekkelig høyt beløp, antar han at UBI gradvis ville ført til holdningsendringer som ville undergrave kapitalismens grunnmoral («the capitalistic ethos»), redusere profittmotivet og skape økonomisk demokrati.
Anderson anser at UBI er en en forutsetning for at en slik prosess, men understreker at det må skje gradvis. «Det er viktig å ikke forsøke å avskaffe eksisterende sosiale sikkerhetsordninger gjennom direkte overgang til fullskala grunninntekt.» Gradvis justeringer og tilpasninger vil være nødvendig.
10. Basic Income as a Social Dividend
Erik Christensen påpeker at UBI i dagens ordskifte stort sett drøftes og omtales som en hvilken som helst annen skattefinansiert ytelse som inngår i et nasjonalbudsjett. Han viser til at flere innflytelsesrike økonomer har frarådet å knytte UBI til inntektsskatt og mener at ordningen bør etableres som et uavhengig, demokratisk, statlig velferdsfond med utbetaling i form av et sosialt utbytte («social dividend») fordelt på alle borgere. Fondet kan finansieres gjennom skatt på blant annet fast eiendom, naturresurser, formue og arv, samt på CO2-forbruk og finanstransaksjoner. Med dette foreslår han skatt på gevinst som den enkelte har uklart og i hvert fall ikke bør ha fullt eierskap til.
Christensen påpeker så at dagens herskende samfunnsmoral tilsier at mottak av tjenester eller ytelser forutsetter at man har gjort seg fortjent til dem. Mot dette bakteppet spør han så hvordan det likevel moralsk kan forsvares at alle skal dele et utbytte som bare noen har skapt. Svaret hans er at dagens økonomiske verdiproduksjon i stor grad bygger på en historisk utvikling som dagens generasjon har arvet. Han refererer til økonomiske analyser som har vist at bare en femtedel av dagens fortjeneste kan knyttes til dagens arbeid, mens resten kan betraktes som kollektiv arv som egentlig tilhører alle, men bare kommer et mindretall til gode.
Han påpeker at det ikke kan knyttes arbeidskrav til arv, og at først etter at den sosiale arven er fordelt på alle, må normen være at man må gjøre seg fortjent til inntekt.
Uten at ordet grunnrente forekommer i Christensens artikkel, kan modellen oppfattes som en slags utvidet forståelse av grunnrentebegrepet med skatt på faktorer som ikke eller i begrenset grad er knyttet til verdiskapningen i virksomheten eller aktiviteten som genererer fortjenesten. Begrepsmessig blir da grunnrente noe misvisende. ‘Grunnlagsverdi’ eller ‘forutsetningsverdi’ ville kanskje vært mer passende.
Christensen avslutter essayet med å påpeke at isolert innføring av UBI, for eksempel i et eller flere nordiske land, ville medført store praktiske og formelle problemer i det europeiske samarbeidet. Derfor tar han til orde for at UBI bør gjøres til et EU-prosjekt.
Avsluttende kommentar
Sammen med den grundig tilbakeviste påstanden at mennesker som mottar en ytelse uten å bli stilt krav til, blir late og tiltaksløse, er finansieringsspørsmålet den viktigste hindringen for innføring av UBI. En passende avslutning på dette sammendraget kan derfor være følgende sitat fra Ger∂ur Pálmádottirs essay: «En ting er blitt klart gjennom koronakrisen: Det mangler ikke på penger når de virkelig trengs; det er bare et spørsmål om hvordan de brukes.»