Grunninntekt (borgerlønn)

Oversikt, begrunnelse og skisse til diskusjon
— Georg Espolin Johnson, november 2022 —

Dagens ordning for lønnskompensasjon til personer uten stabil inntekt er ikke tilpasset samfunnsutviklingen. Grunninntekt (borgerlønn) etter gitte prinsipper vil være mer treffsikkert og rettferdig. I tillegg til å begrunne dette standpunktet beskriver teksten nedenfor prinsipper for grunninntekt, viser til eksisterende kunnskapsgrunnlag, oppfordrer til videre aktivitet med sikte på realisering i Norge og presenterer en grov skisse.

Grunninntekt etter prinsippene beskrevet her skal først og fremst tilrettelegge for:

bedre utnyttelse av menneskelige ressurser i både lønnsarbeid og annen samfunnsaktivitet
økt forutsigbarhet og valgfrihet for den enkelte
redusert risiko for fattigdom og utenforskap og et trygt og godt liv for alle

Modellen knytter ikke an til noen spesiell politisk plattform.

Notatets inndeling

Begrunnelse for reformbehovet
Grunninntekt: Prinsipper, rammer, betingelser
Hva vet vi om effekter av grunninntekt?
Behov for tilleggsytelser ved ikke-selvvalgt utenforskap
Samlede refleksjoner
Veien videre
Vedlegg: Skisse til fullskala grunninntekt i Norge

_______________________________________________________________________________________________________

1. Begrunnelse for reformbehovet

Kontantytelser til erstatning for manglende lønnsinntekt er en bærebjelke i velferdsstaten. Dagens norske velferdsordning er romslig og sjenerøs, men ikke uten problemer. Våre ordninger for inntektssikring er utviklet med utgangspunkt i et forholdsvis stabilt arbeidsmarked med plass til alle. I dag treffer ikke nødvendigvis ytelsene etter sine intensjoner, de er mange, kompliserte og delvis overlappende, og de forutsetter svært omfattende og dyr administrasjon og kontroll.

NAV-reformen som startet i 2006, var begrunnet i samordnet bistand, flere i arbeid og en mer effektiv forvaltning. I dag kan det vanskelig hevdes at målene er nådd. Antallet på trygd holder seg temmelig stabilt samtidig som sysselsettingsraten har gått ned.

Til tross for meget god folkehelse har Norge i forhold til sammenlignbare land svært høyt sykefravær og også en stor andel på øvrige ytelser som forutsetter sykdom. Samtidig har vi relativt få på ytelser som arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Andelen på trygd har holdt seg stabil i flere tiår. Ingen tiltak for å få ned sykefraværet har hatt nevneverdig effekt. Én av forklaringene er at uførhet som følge av sykdom gir høyere ytelser enn øvrige ordninger, som ofte knapt er til å leve av. Ikke sjelden fører vilkårene til at det lønner seg å motta trygd fremfor å være i jobb (innelåsning). Er jobben i tillegg tidsbegrenset eller usikker, blir det lite igjen av jobbincentivet.

Faller man utenfor arbeidslivet, er det med andre ord hensiktsmessig å kunne begrunne det i sykdom. For dem uten ‘synlig sykdom’, blir det en forståelig kamp om likevel å være ‘syk nok’. Dagens sykdomsbaserte ordning bidrar til en innelåsningseffekt ved at mottakere ‘tvinges’ til å tviholde på en sykerolle for å kunne leve et liv i trygghet og forutsigbarhet.

Behovsprøvingen og aktivitetskravene i dagens ordning er ikke tilpasset et postindustrielt samfunn.

Målet med dette innspillet er at alle som av forskjellige grunner ikke har stabil inntekt, i fremtiden skal få en basisinntekt som er til å leve av, samtidig som incentivene til arbeid og samfunnsaktivitet skal styrkes.

1.1. Uklar sammenheng mellom sykdom og arbeidsevne

Siden Norges første lov om sykepenger trådte i kraft i 1911, har legeattestert sykdom vært et obligatorisk kvalifikasjonskrav for rett til ytelser. I dagens legeerklæringer knyttes arbeidsuførhet i stor utstrekning til symptomdiagnoser (lidelser uten forklarende, målbare medisinske funn), for eksempel generaliserte muskelsmerter eller angst. Slike tilstander befinner seg i ytterkanten av biomedisinens kunnskapsunivers, og omfattende medisinsk utredning og behandling gir sjelden tilleggsinformasjon om funksjons-/arbeidsevne. Mange havner likevel i endeløse og nytteløse utrednings- og behandlingsprosesser — sjeldnere fordi legen anser det medisinsk nyttig eller tror det vil avklare arbeidsevnen, enn for å opprettholde retten til en ytelse som forutsetter sykdom. Mange fastleger uttrykker frustrasjon over rollen som ‘portner’ i trygdeordningen fordi sammenhengen mellom dagens hyppigst anvendte diagnoser og funksjonsevne/arbeidsevne er så uforutsigbar og variabel.

At legediagnostisert sykdom ikke lenger fungerer som hensiktsmessig vilkår for trygdeytelser, innebærer samtidig at dagens legebaserte, ressurskrevende og lite treffsikre kontrollelement overflødig. Trygdepolitisk har det imidlertid vært liten vilje til å løsrive oss fra sykdomsbegrepet. Det argumenteres her for at slik løsrivelse er både ønskelig og mulig.

NAVs statistikk viser at stadig flere forblir utenfor arbeidslivet selv etter langvarige arbeidsrettede tiltak. Selv når helsevesen og øvrig hjelpeapparat har konkludert med manglende arbeidsevne, blir mange stående uten tilfredsstillende økonomisk bistand fordi NAV anser at folketrygdlovens sykdomskrav ikke er oppfylt. Mange har en lang stønadshistorikk bak seg med flere år i fattigdom. En rapport fra Frischsenteret fra 2006 viste at 10 år før innvilgelse av uføretrygd, mottok hele 45% sosialhjelp eller en trygdeytelse. For uføretrygdmottakere under 40 år var prosentandelen 67. Tallene viser at en stor andel stønadsmottakere i realiteten er uføre i mange år før uføreytelse tilstås og indikerer at lovens inntektssikringsformål ofte overkjøres av et uhåndterlig sykdomskrav.

I dag blir arbeidsevne ofte målt opp mot et teoretisk arbeidsmarked der all funksjonsevne blir etterspurt. Var det slik, ville åpenbart mange, som i dag mottar trygd, kunne fungere i jobb, evt med tilpasninger. Sykdomskravet i dagens ordning sementerer uførerollen for et økende antall personer med utnyttbar funksjonsevne som de egentlig ønsker å benytte, men ikke tør å vise frem, av frykt for å miste sikkerheten i en mer stabil trygdeytelse.

1.2. Økende prekariat

Prekariat er et forholdsvis nytt begrep innenfor sosiologi og samfunnsøkonomi, satt sammen av ordene prekær (i betydningen prekær livssituasjon) og proletariat. Ordet betegner en livssituasjon preget av ustabile arbeidsforhold og periodisk arbeidsløshet, som i sin tur ofte fører til uforutsigbarhet og utrygghet og øker forekomst av helseproblemer. Som oftest er fattigdom en del av bildet, men allerede for 2500 år siden mente Konfutse at kronisk utrygghet med manglende kontroll over egen hverdag og fremtid er mer belastende enn fattigdom. Prekariatet preges av begge deler og har økt i omfang gjennom flere tiår i kjølvannet av blant annet teknologiutvikling, globalisering, migrasjon og endringer i arbeidervernlovgivningen. Gruppen har hittil vært begrenset i Norge, men matkøene i Oslo sentrum viser at den vokser også her. Uten endringer i anordningene for inntektssikring vil den ganske sikkert vokse videre etter hvert som oljeinntektene avtar og norsk økonomi sannsynligvis blir likere nabolandenes.

Selv om spådommer om fremtidig mangel på arbeid er blitt gjort til skamme flere ganger i historien, tilsier teknologiutviklingen at det denne gangen kan bli alvor. Netthandel minker behovet for butikkarbeidsplasser, delingsøkonomi har vi kanskje bare sett begynnelsen på, yrkessjåfører går en usikker fremtid i møte, og behovet for ufaglært arbeidskraft er i fritt fall. Selv om behov for nye typer arbeidskraft vil oppstå, må vi forvente at det samlede tilbudet av arbeid vil avta. Forholdsvis nye begreper som pseudoarbeid og bullshit-work underbygger at prosessen allerede er i gang.

Arbeidsmarkedet er i sterk endring, og kvalifikasjonskravene endres og øker. Problemer med å komme inn i arbeidslivet som følge av manglende eller utdaterte kvalifikasjoner kan avhjelpes med tilpasset opplæring. Men bak utenforskap ligger ofte belastende livshistorier, dårlige sosioøkonomiske kår og kulturkollisjoner. Slike utfordringer krever først og fremst strukturelle og ofte langvarige tiltak. Dagens trygdesystem undervurderer relasjonelle forklaringer på utenforskap og fokuserer hovedsakelig på en endimensjonal, individorientert og sykdomsfokusert forklaringsmodell som er alt for enkel. Personer som av forskjellige grunner har svak og ustabil tilknytning til arbeidslivet, ‘tvinges’ inn i sykeroller for å oppnå rett til akseptabel lønnskompensasjon.

Økende endringstakt med flere tidsbegrensede og ustabile jobber presser stadig flere inn i prekariatet.

1.3. Endrede utdannings-, familie- og karrierevalg

I tillegg til endringene i arbeidsmarkedet har familie- og husholdningsstruktur og personlige ønsker og valg gradvis endret seg gjennom mange tiår. Kjønnsforskjellene i karrierevalg og familieaktiviteter avtar, færre følger rettlinjede karriereveier, flere veksler mellom forskjellige typer arbeid, har perioder utenfor arbeidslivet (selvvalgt eller pga mangel på arbeid) og opplever store variasjoner i inntektsnivå. Dette fordrer et sikkerhetsnett bygd på andre kriterier enn dagens sykdomsbaserte trygdesystem.

2. Grunninntekt: Prinsipper, rammer, betingelser

Borgerlønn antas å være et forholdsvis godt kjent begrep selv om de konkrete løsningene kan ha
sterkt varierende innhold. På norsk er begrepet grunninntekt i ferd med å erstatte borgerlønn,
men er i praksis det samme. I engelskspråklig litteratur brukes gjennomgående forkortelsen UBI
som står for Unconditional (eller Universal) Basic Income.

BIEN (Basic Income Earth Network) er et internasjonalt nettverk som promoterer grunninntekt. BIEN Norge er tilknyttet nettverket og målbærer en ordning etter følgende prinsipper: Universell, Høy nok, Individuell, Ubetinget og Regelmessig. BIEN International har utelatt «Høy nok» fordi det er så vanskelig å definere. Til gjengjeld er «Kontantutbetaling» inkludert for å avgrense klart mot tjenester. I litteraturen forøvrig benyttes Basic Income ofte som en løsere beskrivelse på modeller med varierende normative, økonomiske og psykologiske begrunnelser.

Tilhengere av grunninntekt påpeker at valg om eget liv gjennomgående treffes bedre av den som lever det, enn av en offentlig instans med snevert handlingsrom og strenge kontrollrutiner. Videre hevder tilhengerne at økonomisk trygghet og forutsigbarhet vil gi helsegevinster, økt trivsel og bedre utnyttelse av tilgjengelig arbeidskraft; det siste blant annet fordi unngåelse av trygdefeller og innelåsningsproblematikk vil fremme initiativ og øke jobbmotivasjon. Grunninntekt innebærer også sterk redusert byråkrati.

De vanligste innvendingene mot grunninntekt er at det vil bli prohibitivt dyrt og at mottak av penger man ikke først har gjort seg fortjent til, vil virke passiviserende, føre til redusert arbeidsdeltakelse og gå ut over verdiskapingen. (Det forties gjerne at det samme i stor grad preger dagens ordninger.)

Argumentene både for og imot blir grundigere drøftet lengre ned i notatet.

2.1. Sentrale forutsetninger og krav til grunninntekt

En realistisk modell for grunninntekt etter BIEN Norges ovennevnte prinsipper innebærer at

grunninntekt skal være en individuell, rettighetsbasert ytelse uten krav til opparbeidede trygderettigheter basert på arbeidsinntekt.
alle norske borgere mellom 18 og 67 samt innvandrere med flyktningstatus og fast oppholdstillatelse skal motta grunninntekt.
grunninntekt skal stimulere til deltakelse i arbeidsliv og andre samfunnsaktiviteter på alle funksjonsnivåer.
ordningen skal være bærekraftig, men uten at offentlig innsparing er et mål i seg selv.
ordningen skal redusere utilsiktede og uhensiktsmessige utslag i dagens ordning betydelig uten i vesentlig grad å tilføre nye.

2.2. Grunninntektens størrelse

Effektene av grunninntekt, både for den enkelte og samfunnet som helhet, vil i avgjørende grad avhenge av grunninntektbeløpets størrelse. For at ordningen skal fungere etter intensjonen, må beløpet være høyt nok til å skape reell trygghet og forutsigbarhet, samtidig som det ikke må være så høyt at det dreper incentivet til lønnet arbeid. Beløpets størrelse blir dermed et viktig prinsipielt moment i diskusjonen om grunninntekt som ordning.

Som erstatning for dagens trygdeytelser til inntektssikring er grunninntekt her først og fremst tenkt som supplerende basisinntekt til personer som uavhengig av årsak ikke skaffer seg tilstrekkelig egeninntekt til livsopphold. Grunninntekt skal imidlertid også være høy nok til å kunne fungere som garantert sikringsinntekt til personer som selv velger å stå utenfor arbeidslivet, eksempelvis foreldre som velger å være hjemme utover foreldrepengeperioden eller personer som ønsker å studere eller bedrive andre ulønnede aktiviteter i kortere eller lengre tid.

Sammenfattet skal størrelsen på grunninntekten fastsettes ut fra følgende målsetninger:

Grunninntekt skal gi økonomisk grunnlag for et verdig liv holdt opp mot samfunnets sosiale og kulturelle standarder og øvrige forventninger.
Det skal alltid være økonomisk attraktivt å ha egeninntekt i tillegg til grunninntekt.
Finansiering av grunninntekt må skje innenfor rammer som opprettholder grunnlaget for en bærekraftig og dynamisk økonomi.

Tallene nedenfor gir grunnlag for refleksjoner rundt grunninntektens størrelse. Tallene er avrundet, og enkelte er noen år gamle og vil være litt høyere i dag. I denne sammenhengen er millimeter-nøyaktighet ikke nødvendig. Tallene angis i årlige beløp.

Median brutto årsinntekt per heltidsekvivalent i 2021: 550.000
Gjennomsnittlig brutto årsinntekt per heltidsekvivalent i 2021: 610 000 kroner.
Gjennomsnittlig brutto årsinntekt i laveste desil (de 10 prosentene med lavest inntekt): 294.000
OECDs fattigdomsgrense: 50% av medianen: 260.000
EUs fattigdomsgrense: 60% av medianen: 312.000
Dagens laveste pensjonsnivå (‘minstepensjon’) for enslige: 210.000
Folketrygdens grunnbeløp (G): 106.400 (mai 2022)
Maksimal uføretrygd og AAP: 400.000

Tallene gir et begrenset bilde av reelt økonomisk handlingsrom for mottaker. Husholdningens størrelse, forsørgerbyrde, alder, stedlig boligmarked, helsetilstand og andre individuelle forhold vil spille inn. Slike forskjeller foreligger også i dag og er ikke spesifikt knyttet til grunninntekt.

Selv om både Venstre og MDG overfladisk nevner borgerlønn i sine gjeldende partiprogram, har den politiske interessen for grunninntekt vært laber i Norge i mange år. Allerede i 1971 drøftet imidlertid Arbeiderpartiet «samfunnslønn», og i utkastet til arbeidsprogrammet for 1981-85 nevnes at «garantert minsteinntekt» må utredes . ‘Minstepensjon’ (se listen ovenfor) har flere ganger blitt lansert som et rimelig nivå. Det tilsvarer omtrent to ganger folketrygdens grunnbeløp, som også ble foreslått i Venstres partiprogram i 2009. Professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo, Knut Halvorsen, argumenterte for «samfunnslønn» for et par tiår siden og foreslo at nivået kunne ligge på datidens minstepensjon ⁶. Skien kommune er i ferd med å teste ut en grunninntektsordning med en månedssats på kr ca 17.000, tilsvarende snaut 205.000 årlig .

Mot dette bakteppet fremstår 2G (2 x folketrygdens grunnbeløp) som et rimelig grunninntektsbeløp. I den økonomiske skissen i vedlegget til slutt i notatet er det avrundet til 210.000. Beløpet representerer et kompromiss mellom pkt 1 og 2 ovenfor, men er naturligvis gjenstand for diskusjon. Det er verdt å merke seg at det er lavere enn både OECDs og EUs fattigdomsgrenser. Det skal understrekes at forslaget ikke må forstås som en ferdigskrudd løsning som binder opp andre muligheter. Hensikten er å vise at det er fullt mulig å finansiere en fullskala grunninntektsordning som ikke blir prohibitivt dyr. Notatets hovedbudskap ligger i prinsippene, informasjonen og resonnementene før den avsluttende skissen.

3. Hva vet vi om effekter av grunninntekt

De to vanligste innvendingene mot grunninntekt er at det vil bli for dyrt og at det vil virke passiviserende på den enkelte og dermed svekke sysselsetting og økonomi. Hva vet vi egentlig om dette?

3.1. Empiriske data

Av analysen What we know about basic income — a cross-synthesis fra juli 2020 fra Stanford Basic Income Lab fremgår at kunnskapsgrunnlaget er magert. Blant annet konkluderes det med at det er mangel på studier som fyller flesteparten eller alle kriteriene for universell grunninntekt, at studiedesign varierer så sterkt at resultater er vanskelige å sammenligne, og at effekter som observeres under visse sosiale og økonomiske forhold ikke nødvendigvis er overførbare til andre forhold. Dette bør has in mente i vurderingen av resultatene referert nedenfor. Men selv om sikker kunnskap om samlede effekter av ‘fullskala’ ordninger fortsatt mangler, gir gjennomførte forsøk kunnskap om flere relevante aspekter knyttet til grunninntekt.

En systematisk gjennomgang fra 2020 av hvordan grunninntekt hadde påvirket tilbudet av arbeidskraft, konkluderer slik:

«Resultatene taler for seg selv. Til tross for detaljerte søk har vi ikke funnet noen holdepunkter for signifikant reduksjon i tilbudet av arbeidskraft. Isteden fant vi global evidens for at tilbudet av arbeidskraft øker hos voksne — såvel hos menn som kvinner og gamle som unge. Forekomst av noe ikke-signifikant reduksjon i kategorier som barn, gamle, syke, funksjonshemmede, kvinner med små barn med omsorgsbehov og ungdom som fortsatte å studere, reduserte ikke det samlede tilbudet fordi det i stor grad blir kompensert av økt tilbud i andre populasjoner i samfunnet.»

Av 50 empiriske studer identifisert, ble 18 ansett å være relevante for studiespørsmålet, og konklusjonen bygger på gjennomgang av mer enn 1200 dokumenter.

I Stockton Universal Basic Income Experiment fikk 125 personer med lav inntekt i Stockton i California $500 månedlig (ca 60.000 årlig) uten betingelser i 2 år. Undersøkelsen er designet som en randomisert kontrollert studie (RCT) og blir evaluert av uavhengige forskere. Hovedfunnene etter første år var at grunninntekt reduserte inntektsfluktuasjon, økte fulltidssysselsetting hos deltakerne, bedret deltakernes helse (mindre angst og depresjon og bedre selvrapportert velvære) og bedret besluttsomhet, risikovilje og evnen til å sette mål og ta valg. En artikkel i Los Angeles Times påpeker at resultatene snur opp ned på «det konvensjonelle og konservative argumentet at slike programmer vil redusere incentivet til å lete etter arbeid og gjøre mottakerne til dagdrivere.» Det anføres at personer i økonomisk fortvilede situasjoner «ikke har båndbredde til å tenke på fremtiden» og at «fattigdom ikke er resultatet av enkeltpersoners dårlige beslutninger, men av politikk som holder folk nede.»

For statlig økonomi skiller grunninntekt seg fra tjenester og øremerket økonomisk støtte ved at grunninntekt overlater til den enkelte å avgjøre hvordan midlene skal disponeres. Grunninntekt bygger på tillit til at de aller fleste vil disponere grunninntekten veloverveid og fornuftig og fylle livet med meningsfylt aktivitet, ofte i form av inntektsgivende arbeid. Mye av skepsisen til hele grunninntektidéen ligger i at dette betviles. Erfaringene fra Stockton Universal Basic Income Experiment er bare ett av mange eksempler på at det er god grunn til å vise folk slik tillit.

Det kanskje mest relevante eksperimentet hittil for vår del av verden, er det storstilte MINCOME, som ble gjennomført i provinsen Manitoba i Canada mellom 1974 og -78. Prosjektet ble stanset prematurt uten dataanalyser og evalueringer. Ifølge professor Evelyn L Forget ved avdeling for Community Health Sciences ved University of Manitoba hadde dette først og fremst en politisk-ideologiske årsak; etter et regjeringsskifte trodde ikke beslutningstakerne lenger på prosjektet, og fant dermed ikke grunn til å videreføre det. Omkring 2010 fikk professor Forget tilgang til materialet som besto av «1800 støvete bokser og spor av noen få foreldede data-taper». I en artikkel fra 2011 skriver hun blant annet at basisinntekt førte til at antall sykehusinnleggelser sank, særlig for psykiatri og ulykker, men steg igjen da eksperimentet ble avviklet. De pessimistiske spådommene til kritikerne ble ikke bekreftet av hennes analyser. Det konkluderes med at Canada gjennom fire tiår hadde hatt storstilte trygdereformer på trappene som hver gang var blitt stanset av økonomiske og moralske argumenter som det neppe er holdepunkter for. Forget skriver at «det er usannsynlig at Canada i overskuelig fremtid vil gi slipp på sin opptatthet av behovsprøvde ytelser. Men prinsippene i å sikre et lavt, men akseptabelt inntektsnivå er veletablert. Det samme er konstruksjonen for å kunne levere et slikt program sømløst.»

I boka Basic income and how we can make it happen gjengir Guy Standing en rekke resultater fra prosjekter med forskjellige varianter av grunninntekt som støtter opp under de refererte funnene . Standing er professor i utviklingsstudier ved University of London og har blant annet bakgrunn fra 11 års forskning på arbeidsmarkedets usikkerhet og fleksibilitet ved International Labour Organization (ILO) i Geneve.

Alle forsøk og pilotprosjekter har til felles at de har ført til økt trivsel og livskvalitet og bedre helse, verdier som det er vanskelig å måle i penger og som derfor sjelden kommer med i økonomiske betraktninger, men som har stor betydning for et lands økonomiske fleksibilitet og tilpasningsevne i en internasjonal økonomi.

Nevnte eksempler indikerer at grunninntekt vil stimulere til arbeid. Det synes ikke å være empirisk støtte for at grunninntekt vil passivisere, hemme initiativ og reduserer tilbud på arbeidskraft.

3.2. Pågående aktiviteter

En fersk FAFO-rapport, Velferdsordninger til unge — Bruk av arbeidsavklaringspenger og kvalifiseringsprogram blant unge utenfor arbeid og utdanning, konkluderer blant annet med at

en barriere for overgang til jobb dreier seg om mangel på jobber med lave kompetansekrav.
unge med nedsatt arbeidsevne må konkurrere i et arbeidsmarked hvor det finnes mange andre med bedre kvalifikasjoner og lengre utdanning.
manglende evne og vilje blant arbeidsgivere til å tilrettelegge for unge med nedsatt arbeidsevne setter en stopper for overgang til arbeidsmarkedet.
mange er mangelfullt helsemessig utredet og diagnostisert med den følge at NAV-ansatte bruker store ressurser på å samle helsedokumentasjon før klientene kommer inn på AAP-ordningen.
regelendringene for AAP bidrar til å motvirke snarere enn å understøtte hovedbjelken i arbeidslinja.
NAV-veiledere opplever at endringene i AAP-regelverket i liten grad bidrar til å få unge i jobb.

Basert på funnene i studien foreslås innføring av en ungdomslønn som ikke forutsetter tilgrunnliggende helseutfordringer. Det anføres at løsningen vil innebære at NAV da slipper «å dra unge igjennom en arbeidsevnevurdering som ofte ender med AAP, og med et overdrevent helsefokus i oppfølgingen.» NAV vil kunne gi brukerne «tett oppfølging, trygg inntektssikring og [kunne] vri oppfølgingen av unge ledige vekk fra uhelse og over på unges muligheter og ressurser i arbeidslivet.»

Et nærliggende spørsmål er om gruppen under 30 år (rapportens fokusgruppe) skiller seg vesentlig fra gruppen som er eldre. Hvis ikke, gir rapporten betydelig støtte ikke bare til ungdomslønn, men til grunninntekt generelt. Selv om forskjellige aldersgrupper har forskjellige forutsetninger og vil møte forskjellige utfordringer i arbeidsmarkedet, går det uansett ikke et markant skille ved 30 år som skulle tilsi at at «ungdomslønn» er en god løsning kun for de yngste. Politisk tilslutning til rapportens anbefaling vil i praksis bety tilslutning til en form for grunninntekt.

I Wales (Storbritannia) pågår et 3-årig pilotprosjekt der ca 500 ungdom over 18 år fra vanskelige kår skal få utbetalt 1.620 pund månedlig, tilsvarende ca 230.000 norske kroner årlig, i 2 år. Effekter på blant annet arbeidsdeltakelse, helse og økonomisk situasjon skal undersøkes. Det er ikke rom for å gå i detalj her, men det er interessant at en meningsmåling i planleggingsfasen viste «stor tilslutning i det walisiske folk for å prøve ut grunninntekt». 69% angis å støtte innføring, mens bare 11% var imot. 67% støttet skatteøkning for «the very rich in order to provide a basic standard of living for everyone in Wales.»

Også i Tyskland har interessen for grunninntekt vært økende. I en rapport fra juli 2021 fra Den vitenskapelige rådgivningstjenesten ved det tyske ministeriet for finansbetenkninger (Wissenschaftlicher Beirat beim Bundesministerium der Finanzen Gutachten) vises det til at grunninntekt har vært drøftet i årtier og er blitt sterkt aktualisert av korona-pandemien. I 2021 startet den ideelle organisasjonen Mein Grundeinkommen (Min grunninntekt) i samarbeid med Tysk instituttet for økonomiforskning (Deutschen Institut für Wirtschaftsforschung) et «bredt anlagt vitenskapelig forskningsprosjekt på betingelsesløs grunninntekt». 122 forsøkspersoner skal motta € 1.200 pr måned (tilsvarende ca 150.000 norske kroner årlig) i 3 år. Målet med prosjektet er å undersøke «om og hvordan betingelsesløs og regelmessig utbetaling av et pengebeløp som dekker mer enn eksistensminimum, overhodet virker på mennesker.» To oppfølgingsprosjekter er planlagt fra 2022. Endelig design på disse vil avhenge av resultatene av pågående prosjekt for å sikre mest mulig informasjon fra de samlede prosjektene.

I USA er det forholdsvis stor aktivitet på feltet, også der katalysert av korona-pandemien. The Stanford Basic Income Lab gjennomgår og refererer forskning på grunninntekt, identifiserer ubesvarte spørsmål og bidrar til å meisle ut kursen for fremtidig forskning. Center for Guaranteed Income Research veileder blant annet i implementering av pilotprosjekter på grunninntekt og bistår i forskningen.

I september 2020 uttalte den innflytelsesrike britiske sosiologen Anthony Giddens at «en gang virket grunninntekt som en utopisk ordning, men plutselig er den en del av nesten alle regjeringers agenda.» Stadig flere synes med andre ord å innse at dagens ordninger ikke er tilpasset dagens samfunn og at grunninntekt kan være løsningen. Dette har ennå ikke preget norsk debatt, men håpet er at herværende innspill vil bidra til å tenne interesse og engasjement.

4. Behovet for tilleggsytelser ved ikke-selvvalgt utenforskap

Grunninntekt skal gi en trygg økonomisk plattform til alle uten egeninntekt, også når det er selvvalgt. Løsningen som skisseres her, innebærer at personer som velger å stå utenfor arbeidslivet, samtidig velger å klare seg med grunninntekt som eneste inntekt. Det kan for eksempel dreie seg om foreldre som helt eller delvis velger bort jobb til fordel for mer familietid og om personer som ønsker å videreutdanne seg eller etablere egen virksomhet. Men det kan også dreie seg om å prioritere egne interesser og livsformer foran egeninntekt til ekstra forbruk. Spørsmålet her er om ikke-selvvalgt utenforskap skal kompenseres utover grunninntektsbeløpet og i så fall hvordan dette skal løses.

Det kan være nærliggende å tenke at grunninntekt bør erstatte så godt som alle velferdsytelser. Grunninntekt på 210.000, som benyttes i eksempelet til slutt i dette dokumentet, ville innebære en betydelig svekkelse av ytelsesnivået for mange mottakere av både sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd og ville ikke representere en reell erstatning for disse. Sykepenger fra trygden dekker i dag full lønn inntil ca 650.000 kroner (6 G), mens maksimal ytelse ved AAP og uføretrygd er drøyt 400.000. Høyere grunninntekt ville bøte på problemet, men er problematisk av andre grunner. I dagens Norge fremstår en løsning som ikke i praksis opprettholder eksisterende ytelsesnivå ved ikke-selvvalgt utenforskap, som lite realistisk.

I lys av argumenter tidligere i notatet må løsningen ikke bli en variant av kampen om å være ‘syk nok’ til å oppnå rett til tilleggsytelse. Tema er mangslungent og komplekst og vil by på store utfordringer i den videre prosessen. Det er ikke rom for å gå i detalj her utover å påpeke forhold som vil kreve ytterligere utredning.

Å opprettholde dagens ytelsesnivå ved ikke-selvvalgt utenforskap vil kreve en form for kontroll. I erkjennelse av at det ikke bare sykdom i tradisjonell medisinsk forstand som stenger folk ute fra arbeidslivet, må vekten legges på reell mulighet for å være i stabilt arbeid i eksisterende arbeidsmarked, og ikke på om det er mulig å finne en forklarende medisinsk diagnose. Praktiske løsninger på utfordringen må utsettes til den kommende prosessen.

Det skal kort nevnes at arbeidstakere som ikke vil kvalifisere til grunninntekt, fortsatt vil opparbeide rettigheter knyttet til arbeidsinntekt, i de aller fleste tilfeller gjennom EØS-avtalen. For disse må det utvikles egne ordninger.

4.1. Ytelse ved kortvarig arbeidsuførhet

Dagens sykepengeordning stiller strenge og kostbare krav til medisinsk dokumentasjon og til NAVs kontroll. Som tidligere beskrevet, er det grunn til å stille spørsmål ved sykdomskravet, noe som underbygges av «Tillitsprosjektet» i Mandal kommune, som pågikk fra 2008 til 2017.

I den 10 år lange prosjektperioden hadde alle ansatte i Mandal kommune rett til egenmelding i inntil ett år — altså uten sykmelding. Samtidig ble det implementert et omfattende bedriftsinternt program for fraværsoppfølging. Resultatene er evaluert av forskjellige forskningsmiljøer på forskjellige tidspunkter og med forskjellige konklusjoner. Det er åpenbart vanskelig å finne gode og omforente målepunkter og målemetoder, men sannsynligvis er følgende utdrag fra en artikkel i Aftenposten i mai 2014 betegnende:

«Først ble det rapportert om en sterk nedgang i sykefraværet. Deretter fant forskere at det hadde økt. Så fant de en reduksjon. Debatter om velferdsordninger preges mer av politisk ståsted og ideologisk overbevisning enn av forskningsresultater. Noen hevder at flere kontrolltiltak og mindre sjenerøse ordninger er veien å gå – andre det motsatte.»

Poenget i denne sammenhengen er ikke å finne ‘det riktige svaret’, men at resultatene uansett tilsier at dagens sykdomsvilkår genererer utgifter som langt overstiger nytten, og at erfaringene fra prosjektet kan gi innspill til hvordan kortvarig, ikke-selvvalgt arbeidsuførhet kan håndteres i et grunnintektssamfunn.

4.2. Ytelse ved langvarig nedsatt arbeidsevne

I den grad det vil vise seg nødvendig, dreier det seg her om å avgjøre om utenforskap er forårsaket av ikke å få plass i arbeidslivet eller om et eget ønske om å gjøre noe annet enn å være i jobb. Ofte vil bildet være sammensatt.

I noen tilfeller vil en medisinsk vurdering være avklarende, men i liten grad når det er få eller sparsomt med forklarende objektive funn (symptomlidelser), som i dag utgjør den største gruppen arbeidsuføre. Vurdering av arbeidsevnens størrelse må i slike tilfeller bero på den enkeltes egen fremstilling i tillegg til vurderinger basert på observasjoner og annen relevant kunnskap om personen og om arbeidsmarkedet. Slike vurderinger gjøres i dag av nøytrale observatører som leger, psykologer og arbeidslivskonsulenter. Men uansett hvor mye samlet informasjon som foreligger, vil arbeidsevne sjelden la seg fastslå nøyaktig, og som regel vil den variere over tid.

Fordi grunninntekt åpner for fleksible jobbløsninger som, uansett øvrig livssituasjon, vil gi reell økning av samlet inntekt, vil sannsynligvis mange delvis uføre ta deltidsarbeid og dermed oppnå så høy samlet inntekt (grunninntekt + egeninntekt), at tilleggsytelse vil være uaktuelt. En slik effekt støttes av en nederlandsk undersøkelse fra 2020 hvis formål var å finne ut hva som «fungerer best for å bistå personer på sosiale ytelser tilbake til lønnsarbeid eller andre samfunnsaktiviteter». En undersøkelsespopulasjon på 752 personer ble inndelt i fire grupper som alle mottok sosiale ytelser etter gjeldende regler, men tre av dem fikk i tillegg varierende personlig støtte og bistand. En av gruppene fikk også beholde noe mer av eventuell lønnsinntekt utover sosialytelsen. Svært kort oppsummert var konklusjonen etter 16 måneder at økt selvbestemmelse og trygghet førte til økt arbeidsdeltakelse i deltidsjobber og økt sannsynlighet for fast jobb. Også andre positive effekter tilkom. Et godt bistandsapparat økte effektene, særlig hos personer med lav utdannelse som sto langt fra arbeidsmarkedet .

Mange enkeltvitnesbyrd fra NAVs arbeidsrettede prosesser tyder på at når tiltakene blir tvangspregede, oppnås verken stabil tilknytning eller tilhørighet, men snarere økt rotløshet og utrygghet med økende helseplager og stadig mindre arbeidsevne. Grunninntekt vil oppheve denne ‘tvangseffekten’ og kunne bidra til at flere kommer i deltidsjobb.

Minoritetsspråklige og personer med flyktningstatus trenger spesiell oppmerksomhet. For personer med lite skolegang viser erfaringene at det kan ta flere år bare å oppnå tilfredsstillende norsknivå, i den grad det overhodet lykkes. NAV erfarer at lange kvalifiseringsløp før igangsetting av arbeidsrettede tiltak ofte virker mot sin hensikt. Også for dem med medbrakt kompetanse fører språk- og kulturutfordringer ofte til at det blir langt frem til en passende jobb. Gruppen trenger spesialtilpassede løsninger.

4.3. Ytelser ved arbeidsledighet

Uheldige følger av at dagpenger gir vesentlig lavere økonomisk uttelling enn sykepenger, har vært debatt-tema i flere år. Det er vanskelig å finne gode begrunnelser for at uforskyldt inntektsbortfall, som ved arbeidsledighet etter permittering, konkurs eller andre omstendigheter knyttet til arbeidsmarkedet, skal kompenseres lavere enn sykdomsbetinget inntektsbortfall. Utredning av problemstillingen tilhører den fremtidige prosessen.

4.4. Ytelser ved spesielle behov

Det foreligger i dag ordninger i form av økonomisk støtte, tjenester og hjelpemidler ved en rekke tilstander og behov. Hva som skal gå under merkelappen «spesielle behov» besluttes politisk. For eksempel er det historiske grunner til at tannbehandling hittil i begrenset grad har vært dekket av folketrygden. Grunnstønad, hjelpestønad, omsorgspenger og pleiepenger er eksempler på ytelser som har gjennomgått store endringer. Det er vanskelig å se at slike ytelser i vesentlig grad vil påvirkes av innføring av grunninntekt.

5. Samlede refleksjoner

Grunninntekt skal gi økonomisk trygghet og forutsigbarhet uten å gå ut over arbeidsaktivitet og annen samfunnsaktivitet. Grunninntekt dreier seg ikke om å ‘gi bort’ penger uten krav til gjenytelse eller om å frita folk fra å ta ansvar for egne liv. Det dreier seg tvert imot om at økonomisk trygghet og forutsigbarhet ofte er forutsetninger for å lykkes med å ta ansvar for eget liv.

Thomas Paine argumenterte for grunninntekt allerede for 250 år siden og uttalte: «Jeg bryr meg ikke om hvor rike noen kan bli, forutsatt at det ikke fører andre ut i elendighet.» Perspektivet er like relevant i dag. Grunninntekt skal ikke redusere nyskapning og investeringsvilje eller fjerne profittmuligheter, men gjennom et tilpasset skatteregime forhindre at profittmuligheter og øvrige rammebetingelser samtidig danner grunnlag for fattigdom og elendighet.

Undersøkelser har vist at høytlønnedes arbeidsdeltakelse knapt påvirkes av skattenivå, men jo lavere lønn, desto sterkere vil motivasjonen for arbeidsdeltakelse påvirkes av hvor mye man sitter igjen med. Samtidig er økonomisk gevinst bare er en del av motivasjonen for å stå i jobb. Arbeidsplassen har ofte stor betydning som sosialt nettverk. Er arbeidsoppgavene stimulerende og arbeidsplassen en viktig sosial arena, vil økonomi være relativt sett mindre viktig. I tillegg til å sikre alle basal økonomisk trygghet er det grunn til å anta at fleksibiliteten i et grunninntektssamfunn vil øke samlet sysselsetting. Guy Standing skriver at det er et hån mot menneskets natur å påstå at grunninntekt vil føre til nedbrytende lediggang med produktivitetstap og redusert vekst: «Alle ønsker å forbedre sine liv hvis de kan, heller enn å leve på et rent minimum.» ¹²

Selv om det er uenighet om hvor stor ulikhet vi har i Norge, hvordan den best kan måles, hvordan den har utviklet seg og hvilke tiltak som vil fungere utjevnende, har ifølge Statistisk sentralbyrå andelen med årlig lavinntekt økt hvert år siden 2010 . Samtidig har inntektsveksten vært sterkest i høyinntektsgrupper . Det er overbevisende dokumentert at ulikhet er ugunstig på nesten alle områder – ikke bare for samfunnets fattige, men også for de rike . Samtidig er det ikke holdepunkter for at mer egalitære samfunn reduserer effektiviteten og verdiskapningen knyttet til markedsøkonomi. Den utjevnende effekten av grunninntekt ligger imidlertid ikke bare i lønnsutjevning, men minst like mye i at økt trygghet og forutsigbarhet uten behovsprøving og ‘tvangsaktivering’ vil legge til rette for likeverd, redusere negative følger av sosial stigmatisering og bedre folkehelsen.

Dagens diskurser og økonomiske analyser om sysselsetting, skatt og trygd begrenser gjennomgående sin forståelse av ‘arbeid’ til lønnsarbeid. Standing skriver at «først i det 20. århundre ble ubetalt arbeid omgjort til ikke-arbeid.» ¹² Regjeringens pårørendestrategi og handlingsplan fra desember 2020 fastslår at pårørende yter nær halvparten av all hjelp til syke og eldre her i landet. I en kommentar i Aftenposten i januar i år vises det til at «for de fleste [er det] tvingende nødvendig å ha jobb.» Det hevdes at mange «må velge sykmelding og dermed uthule sykelønnsordningen, selv om du ikke er den syke og du selv ikke har en psykisk diagnose.»

I tillegg til å underbygge at sykdomskravet i dagens trygdeordning er problematisk, er sitatene først og fremst egnet til å understreke at ubetalt arbeid bidrar i verdiskapningen. Et samfunn som i stor grad baserer seg på ulønnet arbeid som uansett må utføres, bør sørge for at også dette kompenseres økonomisk slik at alle gis muligheten til «et verdig liv holdt opp mot samfunnets sosiale og kulturelle standarder og øvrige forventninger.»

Mens dagens lønnskompensasjonsordning stimulerer til å fokusere på hva man er syk nok til ikke å klare, skal grunninntekt stimulere til å fokusere på hva man er frisk nok til å klare.

6. Veien videre

Herværende notat, inkludert vedlegget, er ment å være konkret og detaljert nok til å kunne danne grunnlag for videre diskusjon, men samtidig åpent nok til ikke å begrense utviklingen videre. Følgende utdrag fra konklusjonen i en fersk britisk rapport om grunninntekt kan gjøres gjeldende også for dette notatet:

«Det kan godt tenkes at den tilnærmingen som viser seg å kunne anvendes, vil se annerledes ut enn denne. […] Ethvert forslag som utvikles, må vurderes ut fra dets innvirkning på sosial velferd: Hvor mye fattigdom vil det utrydde? Hvordan vil de som trenger det, bli behandlet? Hvordan vil det få mennesker til å blomstre?»

Det ligger store utfordringer i organiseringen av videre utredninger og arbeid. Selv om gjennomførte undersøkelser fra mange steder i verden indikerer hvilke effekter som kan forventes, er samfunn svært forskjellige, og dagens kunnskap gir neppe grunnlag for å forutsi rimelig nøyaktig hvordan det vil gå i Norge. Samtidig er det er ikke lett å si hvordan eventuelle forsøksprosjekter eller piloter skal rulles ut. Gjennomføring vil blant annet kreve store endringer i skatteregler og annet lovverk, og det kan være vanskelig å se for seg hvordan to såpass forskjellige ordninger skal kunne operere parallelt i samme land i lang nok tid til at det blir mulig å trekke sikre nok resultater ut av det. Et alternativ kan være svært grundig utredning med gradvis innføring, evaluering og justering i hele landet samtidig.

Kommunikasjonsutfordringer

Både politisk og i næringslivets organisasjoner har interessen for grunninntekt lenge vært lav her i landet. Hensikten med dette notatet er å overbevise om at skepsisen er dårlig begrunnet. Likevel er det klart at det foreligger kommunikasjonsutfordringer som vil bli vanskelige. En av dem ligger i å rokke ved forestillingen om at bare lønnsarbeid kan regnes som egentlig arbeid. At BNP er under press som eneste mål for et lands økonomiske situasjon, kan likevel tyde på at en utvikling er på gang. Mange kjenner til det gamle, men illustrative eksempelet der en enslig mann ansetter og lønner en hushjelp som han siden gifter seg med og dermed ‘omdefinerer’ fra lønnsmottaker til husmor. Dermed forsvinner hun ut av den målte verdiskapningen selv om hun utfører nøyaktig samme oppgaver som før ekteskapet. Svært mye ulønnet arbeid er helt nødvendig for at samfunnet skal fungere (kreative yrker, omsorgsarbeid, frivillig arbeid, …).

Under forutsetning av at ulønnet arbeid skal kompenseres, kan man rent teoretisk tenke seg at slikt arbeid ble gradert ut fra hvor nødvendig det er og hva det tilfører samfunnet. I praksis vil det være umulig å foreta en slik gradering på en rettferdig måte. Det er vanskelig å se noen annen løsning enn innføring av grunninntekt, men det må likevel forventes betydelig skepsis.

Et annet vanskelig tema er hvordan begrepet sykdom skal forstås og hvilken betydning det skal tillegges i velferdssystemet vårt. Sosialforsikringsordningene i Norge og land vi gjerne sammenligner oss med, bygger på at medisinsk diagnostisert sykdom er nær sagt eneste legitime årsak til ikke å være i lønnet arbeid. Det fungerte i samfunn med temmelig rigide regler for kjønnsroller, familiestruktur, karrierevalg, næringsstruktur og arbeidsliv. I dag fungerer det dårlig. Dagens utenforskap lar seg bare i begrenset grad forklare i medisinske diagnoser. Selv om det kan sies mye godt om det norske velferdssystemet, bidrar det alt for ofte til å dempe kreativitet, initiativ og aktivitet. Sykdomskravet står likevel svært sterkt. Mange vil ganske sikkert ønske å tviholde på det.

Et tredje vanskelig tema er fordelingspolitikk. Hvis det menes noe med at «Alle skal med», kan vi ikke avspise folk som står utenfor arbeidslivet uten en klar medisinsk diagnose med urealistiske aktivitetskrav og behovsprøvde ytelser som ikke er til å leve av. Vanskelige fordelingspolitiske spørsmål vil nødvendigvis dukke opp.

Hvordan arbeid og sykdom skal forstås og verdsettes og hvordan en tilpasset fordelingspolitikk bør se ut i et Norge med grunninntekt, ligger utenfor dette notatets rammer. Men det er helt sikkert at hvis ikke muligheter diskuteres og utredes, vil det heller ikke kunne skje forandring. James Meade, som fikk nobelprisen i økonomi i 1978 og som i tillegg uttalte seg positivt om grunninntekt, har uttalt at «historien viser at det som ikke er politisk mulig kan endre seg ganske radikalt og ganske raskt over tid. Ingenting blir politisk mulig med mindre det først blir foreslått og diskutert av en organisert gruppe mennesker.»

Svakhetene i dagens system, pågående og forventede samfunnsendringer, og den optimismen det er grunn til å feste til grunninntekt, bør representere et sterkt incitament til politisk initiativ vedrørende grunninntekt. Milton Friedman, som mottok nobelprisen i økonomi i 1976, har uttalt at «[v]år grunnleggende funksjon er å utvikle alternativer til eksisterende politikk og å holde dem ved like og tilgjengelige inntil det politisk umulige blir politisk uunngåelig.»

Dette notatet argumenterer for at behovet for endringer nå fremstår som «politisk uunngåelig».

Noter og referanser:

1 Forfatteren er lege og idéhistoriker med lang erfaring som trygderettsdommer og rådgivende lege i NAV, samt fra det private næringsliv. Faglig har han først og fremst interessert seg for hvordan dagens legerolle ikke bare kan forstås i lys av medisinskfaglig utvikling, men også i lys av europeisk idé- og samfunnsutvikling, og at dette gir grunnlag for å stille spørsmål ved visse sider av legenes oppgaver og autoritet i dag.

2 I varierende språklige innpakninger beskriver enkelte kritikere aktivitetkravet som meningsløs, demotiverende og 2 helseskadelig aktivitetstvang.

3 Rapport 10/2006: Veien til uføretrygd i Norge. https://www.frisch.uio.no/publikasjoner/pdf/rapp06_10.pdf

4 For nærmere beskrivelse av begrepet: https://agendamagasin.no/artikler/de-som-faller-utenfor/

5 https://biennorge.no/om-grunninntekt/

6 Velle, Vegard. Tid for samfunnslønn? Kan samfunnslønn forenkle trygdesystemet og gjøre stønadsordninger overflødige? Le Monde Doplomatique mai 2004

7 https://www.varden.no/meninger/skien-vil-teste-ut-borgerlonn-en-ordning-som-strider-mot-et-helt-sentral-prinsipp- i-norge/ Lest 25.09.2021

8 Hasdell, R. (2020) What we know about Universal Basic Income: A cross-synthesis of reviews. Stanford, CA: Basic Income Lab. https://basicincome.stanford.edu/uploads/Umbrella%20Review%20BI_final.pdf

9 «Is There Empirical Evidence on How the Implementation of a Universal Basic Income (UBI) Affects Labour Supply? A Systematic Review»; Sustainability 2020, 12, 9459; doi:10.3390/su12229459

10 https://static1.squarespace.com/static/6039d612b17d055cac14070f/t/603ef1194c474b329f33c329/1614737690661/SEED_Preliminary+Analysis-SEEDs+First+Year_Final+Report_Individual+Pages+-2.pdf

11 https://www.latimes.com/business/story/2021-03-06/stockton-study-universal-basic-income

12 Canadian PubliC PoliCy – analyse de Politiques, vol. xxxvii, no. 3 2011. https://www.utpjournals.press/doi/pdf/ 10.3138/cpp.37.3.283

13 Guy Standing. Basic Income and how we can make it happen. Penguin 2017. Kapittel 11: Basic income initiatives and pilots.

14 https://www.fafo.no/zoo-publikasjoner/fafo-rapporter/velferdsordninger-til-unge

15 https://www.gov.wales/wales-pilots-basic-income-scheme

16 Bedingungsloses Grundeinkommen. https://www.mein-grundeinkommen.de/verein/presse/pressemitteilungen/wir-wollen-es-wissen-1-200-euro-monatlich-drei-jahre-lang-pilotprojekt-zum; https://www.pilotprojekt-grundeinkommen.de; https://www.bundesfinanzministerium.de/Content/DE/Downloads/Ministerium/Wissenschaftlicher-Beirat/Gutachten/bedingungsloses-grundeinkommen.pdf?__blob=publicationFile&v=8

17 https://basicincome.stanford.edu

18 https://www.penncgir.org

19 Aftenposten 15. september 2020 i et intervju med Nina Witoszek

20 https://www.uu.nl/en/publication/final-report-what-works-weten-wat-werkt

21 Amerikansk politisk aktivist og filosof, født i fattige kår i England

22 SSB: https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/svak-inntektsvekst-og-stabil-inntektsfordeling

23 Innst. S. nr. 219 (2008–2009) Kapittel 6: Inntektsfordeling i Noreg. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2008-2009/inns-200809-219/6/

24 Se f eks The spirit level og The inner level av Richard Wilkinson og Kate Picket, The broken ladder — How inequality affects the way we think, live and die av Keith Paine, og Capial in the twenty-first century av Thomas Piketty

25 Hannah Gitmark. Dagsavisen 19.05.2021

26 Vi — de pårørende. Regjeringens pårørendestrategi og handlingsplan: https://www.regjeringen.no/contentassets/
08948819b8244ec893d90a66deb1aa4a/vi-de-parorende.pdf

27 Anita Vatland. Du må gjerne hhjelpe dine syke eller eldre. Men du må ta regningen selv. Aftenposten 03.01.2021

28 Blank slate UBI: A constructive challenge for the UK basic income debate (Grunninntekt fra blanke ark: En konstruktiv utfordring til den britiske grunninntektsdebatten). https://d3n8a8pro7vhmx.cloudfront.net/
socialliberalforum/pages/3398/attachments/original/1620835589/SLF_UBI_Center_Report_FINAL.pdf?1620835589

29 Velle, Vegard. Tid for samfunnslønn? Kan samfunnslønn forenkle trygdesystemet og gjøre stønadsordninger overflødige? Le Monde Doplomatique mai 2004

7. Vedlegg: Skisse til fullskala grunninntekt i Norge

Nedenfor gis et eksempel på hvordan universell grunninntekt etter prinsippene skissert i dette notatet, kan innføres i Norge uten å svekke landets økonomi. Selv om modellen gjennomgås grundig, kan det være vanskelig å henge med hele veien. Hvis du allerede er overbevist om at grunninntekt er en god idé, trenger du strengt tatt ikke lese videre.

7.1. Forutsetninger i modellen

Grunninntekt er en individuell, rettighetsbasert, universell og betingelsesløs ytelse for norske borgere mellom 18 og 67 samt innvandrere med flyktningstatus og fast oppholdstillatelse.
Grunninntekt skal være 2 x folketrygdens grunnbeløp (2G). 1G er i november 2022 111.477 kroner. Fordi G har økt siden nedenstående beregninger ble utført, er 210.000 brukt som beløp for 2G. Fordi mm-nøyaktighet ikke er vesentlig i denne sammenhengen, er beløpet ikke oppjustert.
Grunninntekt er skattbar inntekt.
Modellen innbefatter et avtrappingselement som i takt med økende egeninntekt gradvis reduserer grunninntektens effekt på disponibel inntekt.
I herværende eksempel går effekten av grunninntekt i null ved egeninntekt = 400.000. Ved høyere egeninntekt vil grunninntekt i prinsippet ikke øke mottakers disponible inntekt og heller ikke påføre staten kostnader.

Både grunninntektsbeløpet på 2G og lønnsinntektstaket på 400.000 er naturligvis gjenstand for diskusjon. Selv om beløpene ikke er helt tilfeldig valgt, skal de først og fremst oppfattes som eksempler for å anskueliggjøre prinsipper. I tillegg til selve beløpene må mange temaer utredes atskillig mer detaljert i den videre prosessen. Et eksempel kan være aldersjustering. For gruppen fra 18 år og noen år fremover kan det argumenteres for at grunninntekten bør nedjusteres til eksempelvis dagens lånekassenivå. Men samtidig er det viktig at ordningen holdes så enkel som mulig for å unngå ressurskrevende og byråkratiske kontrollrutiner. Forskjellige løsninger har forskjellige fordeler og ulemper, og i den videre prosessen må det foretas mange simuleringer og manipuleringer med utgangspunkt i forskjellige beløp.

7.2. Begreper

Grunninntekt: se ovenfor
Egeninntekt er inntekt utover grunninntekt og det samme som dagens skattepliktige inntekt.
Restgrunninntekt er det som blir igjen av av grunninntekten etter hvert som den avtrappes når egeninntekten øker. Se nedenstående matematiske modell (pkt 7.3). I dette eksempelet blir restgrunninntekten 0 ved egeninntekt på 400.000. Den enkelte vil da ikke lenger ha effekt av grunninntekten, og staten vil ikke lenger ha utgifter til grunninntekt.
Skattbar inntekt = Egeninntekt + Restgrunninntekt
Disponibel inntekt er inntekt etter skatt (det man sitter igjen med til eget forbruk).

7.3. Hvordan avkorte grunninntekten i takt med økende egeninntekt?

Man kan tenke seg mange innretninger for avkortning av grunninntekten og dermed beregning av restgrunninntekt. Dagens regler for uføretrygd (UT) inneholder også avkortningsregler. Det er i prinsippet ingen grenser for hvor mye man kan tjene i tillegg til UT, men egeninntekten i løpet av et år påvirker UT-beløpets størrelse samme året. Er man først er tilstått UT, fungerer altså denne ytelsen i prinsippet på samme måte som grunninntekt i nedenstående modell, selv om selve avkortingen følger helt andre regler.

På samme måte som i dagens UT danner egeninntekt for et gitt år grunnlag for avkortningen av grunninntekt i herværende modell. Restgrunninntekten legges til egeninntekten og beskattes sammen med denne som skattbar inntekt (se grafen nedenfor). På samme måte som i dagens skatteordning vil altså løsningen innbefatte et etteroppgjør på grunnlag av faktisk oppnådd egeninntekt. Modellen innebærer i praksis at grunninntekten dobbeltbeskattes, i første omgang i form av en særskatt på grunninntekten og deretter som en del av skattbar inntekt. I en anvendt løsning vil det være naturlig å bake grunninntekten inn i egeninntekten og beskatte det som én sum. Herværende løsning illustrerer imidlertid hvilke effekter grunninntekt på 210.000 vil få for både mottakere og staten, uavhengig av om den endelige, konkrete løsningen vil måtte bli annerledes.

En forutsetning i herværende modell er at grunninntekt skal stimulere til deltakelse i arbeidsliv og andre samfunnsaktiviteter på alle funksjonsnivåer, og at det alltid skal være økonomisk attraktivt å ha lønnsinntekt i tillegg til grunninntekt. Grunninntekten må derfor avkortes i lavere takt enn egeninntekten øker, slik at mottaker får en reell økonomisk effekt av egeninntekt. Hva ‘reell økonomisk effekt’ skal innebære, er gjenstand for diskusjon, men i herværende modell opprettholdes grunninntekt på 210.000 inntil egeninntekten når 100.000. Deretter avkortes grunninntekten lineært inntil egeninntekten når 400.000.

Formel:

RGI=restgrunninntekt; L=lønn;
a=avtrappinsgsfaktor; b=konstant;
beløpene er angitt i 1000 kr
Ved L = 400, går RGI i null
Ligning 1: 0 = 400a + b
Ved L = 100, er RGI = 210
Ligning 2: 210 = 100a + b
Ligning 2 trekkes fra ligning 1 for å
finne a => –210 = 300a => a = –0,7
Setter så inn verdien for a i ligning 2
=> 210 = –0,7 • 100 + b => b = 280
Fasit: RGI mellom 100.000 og 400.000
følger dermed formelen:
RGI = 280.000 – 0,7 • L

Blå linje viser hvordan restgrunninntekten synker med økende egeninntekt. Frem til egeninntekt på 100.000 er restgrunninntekt = full grunninntekt; blå linje er flat. Deretter synker restgrunninntekten lineært etter formelen ovenfor og blir 0 ved egeninntekt på 400.000.

Rød linje viser skattbar inntekt, altså summen av restgrunninntekt og egeninntekt. Ved egeninntekt = 100.000 er skattbar inntekt = 310.000. Ved egeninntekt = 200.000, har restgrunninntekten sunket til 140.000 (se markering i grafen), og skattbar inntekt blir 340.000. Merk at økning av egeninntekt fra 100.000 til 200.000 ‘bare’ gir 30.000 mer i skattbar inntekt. Det kan diskuteres om ‘bare’ er en passende betegnelse på denne økningen, for ved så lav totalinntekt, vil 30.000 kunne være av stor betydning. Eksempelet viser at det er behov for å se på modeller med andre forutsetninger.

7.4. Effekt på disponibel inntekt og på statens utgifter

Grafen nedenfor antyder hvordan økende egeninntekt vil påvirke disponibel inntekt , samt statens resultat på forskjellige inntektsnivåer. For å komme frem til disponibel inntekt, er dagens skattesatser benyttet på skattbar inntekt (rød linje i grafen ovenfor).

Beregningene utelater en rekke viktige forhold og inneholder store forenklinger som i større eller mindre grad ville påvirket resultatene. Fremstillingen antas likevel å gi en pekepinn på effektenes størrelsesorden.

Tallene langs X-aksen er egeninntekt i tusen kroner. Hva søylene representerer fremgår av grafen og eksemplene nedenfor. Tallgrunnlaget for grafen fremgår av tabellen nedenfor grafen.

Eksempler (sammenholdes med grafen):

Med dagens skattesatser sitter en som kun lever på grunninntekt (0 i egeninntekt) igjen med 178.080 kroner av grunninntekten (den blå søylen lengst til venstre i grafen).

Gule søyler viser dagens situasjon, altså disponibel inntekt ved økende egeninntekt uten grunninntekt eller andre ytelser.

En som tjener 50.000 i dag, sitter igjen med hele beløpet (ingen skatt). En som tjener 70.000, sitter igjen med 66.150. En som tjener 150.000, sitter igjen med 130.800 i disponibel inntekt.

Blå søyler viser disponibel inntekt ved grunninntekt + egeninntekt.

En som tjener 100.000, sitter igjen med 246.760. En som tjener 200.000, sitter igjen med 268.260. Ved egeninntekt = 400.000 er restgrunninntekten blitt 0; blå og gul søyle er derfor like høye.

Røde søyler viser nettogevinst av å ha egeninntekt, altså hvor mye en grunninntekt-mottaker tjener på å ha egeninntekt i tillegg til grunninntekten.

Ved egeninntekt 30.000 er gevinsten 22.560. Ved egeninntekt 100.000 er gevinsten 68.780. Ved egeninntekt 300.000 er gevinsten 108.300. Ved egeninntekt på 400.000 vil man disponere 127.920 kroner mer enn hvis man kun levde på grunninntekt på 210.000.

Indirekte illustrerer grafen også effekten av å redusere stillings-%. Hvis man tjener 400.000 i 100% stilling, vil nettotapet ved å redusere til 75% (egeninntekt = 300.000) være 19.620 som er differansen mellom de to røde søylene lengst til høyre. Ved å redusere til 50% stilling (egeninntekt = 200.000) vil nettotapet bli 37.740. Det er nærliggende å spørre om dette kan føre til at flere vil velge å jobbe redusert fordi tilleggsgevinsten av økt egeninntekt ikke vil bli oppfattet som attraktiv nok til å kompensere for mer tid til egen disposisjon. Selv om en slik effekt må forventes i noen utstrekning, indikerer litteraturen vist til ovenfor, at samlet effekt vil bli økt aktivitet fordi mange som i dag sitter innelåst i trygdefeller, men har (en viss) arbeidsevne, vil komme inn i arbeidslivet. Uansett viser grafen at det alltid vil lønne seg å ha egeninntekt. De konkrete tallene understreker imidlertid behovet for modeller med forskjellige forutsetninger og for å gjennomføre piloter.

Grønne søyler viser statens skatteresultat med dagens skattesatser. Staten har netto utgifter av grunninntekt opp til lønnsinntekt på snaut 300.000. Deretter blir gjenværende grunninntekt spist opp av skatteøkningen.

Ved lønnsinntekt = 300.000 er restgrunninntekt 70.000 og skatt etter dagens satser 83.620. Staten resultat blir +13.620 (83.620 – 70.000). Men i forhold til dagens situasjon, vil staten fremdeles tape (oransje søyler) fordi lønnsinntekt på 300.000 i dag gir staten 59.700 i skatteinntekt. Statens tap vil altså fremdeles være 59.700 – 13.620 = 46.080. Fra lønnsinntekt på 400.000 vil grunninntekt ikke lenger påvirke statens resultat.

Tallgrunnlag for søylediagrammet

Effekt av grunninntekt på nasjonaløkonomien

7.5. Effekt av grunninntekt på nasjonaløkonomien

Sammenlignet med dagens situasjon vil grunninntekt innebære at flere personer med lav eller manglende egeninntekt sikres inntekt som er til å leve av. Om dette vil påføre staten økte utgifter, er avhengig av de samtidige besparelsene beskrevet ovenfor. Besparelsene er i begrenset grad trukket inn her, først og fremst fordi de er vanskelige å stipulere. Målsetningen med grunninntekt er uansett ikke å redusere velferdsutgiftene, men å skape en overkommelig ordning for inntektskompensasjon ved manglende lønnsinntekt som er bedre tilpasset dagens samfunn.

Innsparinger vil blant annet oppstå gjennom reduserte utbetalinger til eksisterende ytelser og til fastlegekontroller. Trygdeeksport vil begrenses, og innsparing som følge av effektivisering og avbyråkratisering av offentlig sektor vil bli betydelig. Blant annet vil NAV Kontroll, Trygderetten og Lånekassen kunne nedskaleres. I tillegg vil det være naturlig med harmonisering mot andre behovsprøvde ordninger, eksempelvis husbankens bostøtte, lønnstilskudd, subsidiert arbeid, etableringstilskudd og tiltakspenger

Utgiftene til grunninntekt vil blant annet avhenge av hvordan sysselsettingsraten og arbeidsstyrken påvirkes. Tabellen til venstre viser fordelingen for gruppen 20-66 år før pandemien . Selv om grunninntekt skal gjelde fra 18 år, anses dette å gi en tilfredsstillende tilnærming på det presisjonsnivået dette notatet etterstreber.

Alle i gruppene Personer utenfor arbeidsstyrken og Arbeidsledige (se tabellen) vil være berettiget grunninntekt på 210.000. En stor andel av disse mottar også i dag ytelser til livsopphold. NAVs utbetalinger til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd utgjorde til sammen ca 155 milliarder kroner i 2021. I gruppen Personer utenfor arbeidsstyrken vil de fleste motta uføretrygd som varierer mellom drøyt 210.000 og drøyt 400.000. Dagpenger (‘arbeidsledighetstrygd’) er avhengig av tidligere inntekt og kan variere sterkt. For begge gruppene gjelder at noen vil motta sosialstønad, evt med barnetillegg, og også andre stønader vil forekomme, for eksempel bostøtte. Det er ikke lett å stipulere offentlige gjennomsnittsutgifter i de to gruppene, men ut fra dagens levekostnader anses 150.000 årlig per person som svært konservativt regnet, altså at reelle utgifter er høyere. I så fall vil tilleggsutgiftene til de to gruppene til sammen bli (210.000 – 150.000) • (630.000 + 87.000) = 42,78 milliarder kroner.

Tabellen nedenfor viser desil-fordelt gjennomsnittsinntekt for sysselsatte . Hver desil består av 256.100 personer (2.561.000/10). Allerede i desil 3 overskrider gjennomsnittsinntekten grensen for effekt av grunninntekt. I desil 1 vil gjennomsnittlig rest-grunninntekt bli 74.872 kroner . Statens samlede utgifter til grunninntekt til desilen vil da bli 19,2 milliarder (74.872 • 256.100). I desil 2 vil gjennomsnittlig rest-grunninntekt være 14.728 kroner. Statens samlede utgifter til personene i desilen vil bli 3,8 milliarder (14.728 • 256.100).

Med disse forutsetningene vil utgiftene til grunninntekt beløpe seg til ca 65 milliarder kroner (42,78 +19,2+3,8). Som påpekt utelater fremstillingen viktige momenter og inneholder store forenklinger og tilnærminger. Flere forhold tilsier at beløpet vil bli atskillig lavere i en modell med større presisjon og flere detaljer. Andre forutsetninger, som ikke trenger å være urealistiske, vil gi reduserte statlige utgifter som resultat. Tallet må derfor betraktes som et slags ‘worst case scenario’. Til støtte for dette skriver Guy Standig at «de som hevder at grunninntekt bare kan finansieres gjennom kutt i sosiale tjenester eller sterk økning av inntektsskatt, villeder oss, bevisst eller av uvitenhet.» ¹³

Selv om det altså er god grunn til å tro at statens utgifter til grunninntekt vil bli lavere enn 65 milliarder kroner, er hensikten her ikke å presentere et nøyaktig tall, men å vise at selv om utgiftene mot formodning skulle bli så høye, er de likevel overkommelige i lys av de betydelige forbedringene en slik velferdsordning ville innebære og de mulighetene som ligger i et tilpasset skatteregime.

7.6. Refleksjoner rundt eventuelt finansieringsbehov

I en fremtidig diskusjonen om konkret løsning vil skatt og fordelingspolitikk nødvendigvis måtte bli et tema (se punktet «Samlede refleksjoner» i notatet ovenfor). Norges samlede skatte- og avgiftsinntekter i 2021 var 1.525 milliarder kroner, hvorav statens andel var 1.271,5 milliarder (tabell til venstre). 65 milliarder er omtrent 1/20 av dette beløpet.

Utover dette er det på det nåværende tidspunkt lite rom for mer konkrete refleksjoner om finansiering. Det skal likevel nevnes at i en artikkel i utredningen Basic Income — Cornerstone of the Nordic Welfare State fra november 2021, som er utarbeidet i et samarbeid mellom de nordiske landenes nasjonale BIEN-organisasjoner, tas det til orde for at finansieringen bør etableres som et uavhengig, demokratisk, statlig velferdsfond med utbetaling i form av et sosialt utbytte fordelt på alle borgere. Det anbefales at fondet finansieres gjennom skatt på blant annet fast eiendom, naturresurser, formue, arv og finanstransaksjoner, noe som begrunnes i at dagens økonomiske verdiproduksjon i stor grad bygger på historisk utvikling. Det refereres til økonomiske analyser som indikerer at bare en femtedel av dagens fortjeneste kan knyttes til dagens arbeid, mens resten i realiteten er en kollektiv arv som burde fordeles på alle, men i dag bare kommer et mindretall til gode .

Uansett finansieringsbehov og -ordning må endelig løsning være et kompromiss mellom på den ene siden å gi den enkelte «økonomisk grunnlag for et verdig liv holdt opp mot samfunnets sosiale og kulturelle standarder og øvrige forventninger» (jf grunnprinsipper fastslått tidlig i notatet) og på den annen side samfunnsøkonomiske betraktninger.

I Norge har det i de senere ti-årene med få unntak vært politisk skepsis til grunninntekt, men det kan se ut som økende interesse i andre land nå er i ferd med å smitte over hit. Sannsynligvis er også dette notatet delvis en konsekvens av slik smitteeffekt. Det kan passe å avslutte med en bemerkning fra den innflytelsesrike økonomen John Maynard Keynes midt på 30-tallet: «Vanskelighetene ligger ikke i de nye ideene, men i å fri seg fra de gamle, som forgrener seg til hver eneste krok av bevisstheten hos de som har blitt oppfostret som de fleste av oss.»

Det er et håp at dette notatet skal hjelpe mange til å rense krokene av sin bevissthet for gamle idéer og innse at grunninntekt bør utredes videre og sannsynligvis implementeres så snart som mulig.

Noter og referanser:

30 Beløpene baserer seg på nettsiden «Skatteberegning for lønnsmottakere 2020»: https://www.smartepenger.no/kalkulatorer/3484-skatteberegning-for-lonnsmottakere-2020

31 Dette innebærer sannsynligvis en ganske grov tilnærmelse, idet innføring av grunninntekt antas å ville føre til forholdsvis omfattende endringer i skatteregimet.

32 SSB: https://public.tableau.com/profile/statistisk.sentralbyr.statistics.norway.#!/vizhome/vis-arbeidsstyrken-etter-status_15870492268990/Befolkningenstilknytningtilarbeidsmarkedet

33 SSB: https://www.ssb.no/statbank/table/12521/ 33

34 Effektreduksjonsmodellen etter nevnte forutsetninger gir formelen for rest-grunninntekt: 280.000 – 0,7 • lønnsinntekt. I desil 1 er rest-grunninntekt dermed 280.000 – 0,7•293.040 = 74.872

35 https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/skatter-og-avgifter/hvem-betaler-og-hvem-mottar-skattene/id439316/

36 Erik Christensen. “Basic Income as a Social Dividend”i “Basic Income — Cornerstone of the Nordic Welfare State” https://perustulo.org/wordpress/wp-content/uploads/2021/12/Basic-income-Cornerstone-of-the-Nordic-Welfare-State.pdf