Både i Norge og i andre land møtes mennesker som mottar trygdeytelser med skjellsord og mistenkeliggjøring, både fra politikere og andre. I denne teksten skriver Toni Benterud om såkalt trygdestigma, med utgangspunktet i boka «Stigma: The Machinery of Inequality» av den britiske sosiologen Imogen Tyler.
Uttrykket «å nave» ble kåret til årets nyord av Språkrådet i 2012. De viste til at ordet var blitt mye brukt av og om ungdom som sa de skulle finansiere et friår ved å søke midler fra Nav. Språkrådet la vekt på at å nave var et kreativt nyord med ungdommelig opphav. Det synes som rådet var så besnæret av kreativiteten til de unge at de unnlot å reflektere over hvilke holdninger til Nav-klienter man signaliserer ved å bruke et slikt begrep.
Selv om ordet å nave har fått en mer nøytral betydning i de ti årene som har gått siden, er det likevel mange som vil betegne det som et skjellsord. Å være en naver er en som «går på Nav» uten å være berettiget til det. Å bli kalt naver er et uttrykk for stempling av de som er avhengig av ytelser fra Nav, især sosialklienter, uføre og arbeidsløse. Det sås mistanke om at de snylter på velferdssystemet. Jeg vil kalle det for trygdestigma.
Å bli påført et stigma kan ha alvorlige konsekvenser. Det innebærer å bli brennmerket og sett på som annerledes enn majoriteten. Den stigmatiserte, som ofte er tilknyttet en bestemt gruppe, blir tillagt negative karakteristika og risikerer å bli ekskludert og utsatt for diskriminering. Livskvaliteten kan bli truet. Dette fører ofte til skyldfølelse og skam hos de stigmatiserte. Det er vanskelig å forsvare seg mot stigmatisering, tilstanden kjennetegnes av avmakt. Å sette i gang en stigmatiseringsprosess er å utøve makt. Det er de som har definisjonsmakt i samfunnet som skaper stigmaene og grobunnen for dem.
Den amerikanske sosiologen Erving Goffman, stigmabegrepets far, mente at stigma var et fenomen som oppsto i sosiale interaksjoner mellom individer som negativ reaksjon på normbrudd. Han pekte på at stigma fungerer som en form for sosial kontroll. Professor Imogen Tyler, sosiolog og forsker ved Lancaster University i Storbritannia publiserte en bok i 2020 kalt «Stigma. The Machinery of Inequality». Tyler har, i motsetning til Goffman, et makroperspektiv; stigma er innbakt i våre samfunnsstrukturer og produseres og reproduseres kontinuerlig. Hun ser stigma som en viktig bestanddel av de kapitalistiske samfunnsstrukturer som kjennetegnes av dominans, disiplin og sosial kontroll.
Hun viser til hvilke historiske røtter stigma har på de ulike områdene hun behandler i boken sin: hat overfor svarte og ulike etniske folkegrupper, kvinner, homofile, syke, funksjonshemmede, fattige, klienter av velferdsstaten og kriminelle. For Tyler er det viktig å vise at ulike former for stigma ikke er noe som oppstår tilfeldig når mennesker møtes, men at de brukes systematisk for egen vinnings skyld av grupper i samfunnet som innehar definisjonsmakt. Formålet er å skape skiller mellom ulike grupper i den hensikt å utbytte og undertrykke dem, en splitt-og-hersk politikk. Stigma blir et våpen for å erobre og opprettholde maktposisjoner. Det er en villet politikk, om enn ikke alltid like synlig.
Tyler vier et kapittel til stigmatisering av klienter av velferdsstaten i Storbritannia. Her forteller hun om krigen mot velferdssystemet, «War on Welfare», som ble igangsatt i 2010 av den konservative regjeringen med statsminister David Cameron i spissen. Krigen mot velferd medførte en kuttpolitikk på velferdsytelsene i Storbritannia som savner sidestykke. Kuttene er de største som de konservative regjeringene noensinne har foretatt seg i landet og de har fått dramatiske konsekvenser.
Den britiske velferdsstaten har blitt malt i stykker til noe nærmest ikke-eksisterende. Budsjettene innen statlige programmer og reformer innen sosial- og trygdesystemet har bestått av innsparingstiltak. Ved siden av kuttene har regjeringen gjennomført en omfattende privatisering der mange velferdsinstitusjoner enten har blitt nedlagt eller blitt tilpasset dem som har god betalingsevne. Tilbud som kan forebygge utenforskap, har forsvunnet.
Utenforskap har resultert i økende fattigdom. Enkelte lokalsamfunn i England er såpass nødlidende at de minner mye om krigsskueplasser eller områder utsatt for naturkatastrofer. I portrom og parker i storbyene kan man finne folk som sover ute. Enkelte lokale myndigheter har kriminalisert de hjemløse. De opplever ofte å bli jaget vekk. De som ikke er britiske statsborgere deporteres ut av landet. Med fattigdommen følger underernæring og sykdommer som var ansett for å være utryddet.
Tylers beskrivelse av innstrammingspolitikken bringer tankene over på filmen «I, Daniel Blake» (2016) regissert av Ken Loach. Filmen er et knallhardt oppgjør med krigen mot velferdssystemet. Snekkeren Daniel Blake er for syk til å jobbe, men ikke syk nok til å få trygd. Hans møte med det britiske velferdssystemet er brutalt og hjerteskjærende.
Tyler kaller strupingen av velferdssystemet for et gedigent ran fra myndighetenes side. Pengene som spares sendes videre til de rike og mektige. Lignende ran er kjent fra britisk historie. Tyler viser til den storstilte privatiseringen av jord ( enclosures ) som foregikk i overgangen fra føydaltiden til kapitalismen i Storbritannia. Mange mennesker ble jaget fra gård og grunn eller gjort til arbeidskraft for rike godseiere og bønder. Fattigdom og nød florerte. De som ikke ville arbeide, ble brennmerket på kroppen; «V» for vagabond eller «S» for slave. Å bli kalt «pauper», fattiglem, var ensbetydende med at du var verdiløs og en byrde for samfunnet. Politikere og andre diskuterte offentlig om hvor de skulle gjøre av de brysomme fattige. Noen fremmet forslag om å deportere dem til koloniene. Andre foreslo å internere dem i reservater.
Tyler hevder at en nøkkelfaktor for å få realisert kuttpolitikken er å få aksept for den blant befolkningen. Krefter blant politikere og media har etablert en allianse der målet er å så tvil om påliteligheten til syke, trygdede og arbeidsløse. Over tid skjer en massiv svertekampanje i politiske taler, TV-programmer og avisartikler. David Cameron uttalte i en tale i 2010 ved lanseringen av krigen mot velferd: «The benefit system has created a benefit culture. It doesn’t just allow people to act irresponsibly, but often actively encourages them to do so.»
Budskapet som går igjen i kampanjen er at den hardt arbeidende skattebetaler blir offer for snyltere. Klienter av velferdsstaten er late og udugelige, de er tyver, juksemakere og svindlere. De fortjener derfor ikke den hjelpen de får. Dette synet bidrar igjen til folks aksept for at det kuttes ytterligere i ytelsene. Politikerne blir etter hvert «blinde» for den nøden som utvikler seg i kjølvannet av kuttpolitikken. Tyler viser til uttalelser fra politikere som benekter at folk har det så ille.
Trygdemottakerne har lite å stille opp mot dette krigsmaskineriet. Tyler beskriver angrepene som en type gift som gjennomsyrer alle møteplasser der trygdemottakere ferdes. Giften trenger seg videre inn under huden på den enkelte og skaper etter hvert grobunn for skam og selvforakt. Mange trygdede ser på seg selv som en byrde for samfunnet og ønsker bare å forsvinne. Konsekvensen av trygdestigmaet er at folks mentale helse blir ødelagt, mange gjennomgår en langsom død, andre begår selvmord.
Vi har en langt mer generøs velferdspolitikk her i Norge sammenlignet med Storbritannia. Det som er felles, er hvordan trygdestigmaet bidrar til å legitimere mye av velferdspolitikken og behandlingen av de trygdede.
Solberg-regjeringen foretok mange kutt i velferdstjenestene. Samtidig har sosialstønaden stått stille i mange år. Ap/Sp-regjeringen synes ikke å ha noe hastverk med å øke ytelsene til tross for de voksende matkøene. Både nåværende regjering og de fleste politikere på borgerlig side vegrer seg for å øke ytelsene av frykt for at de skal bli en hvilepute for mottakerne og at de da lar være å søke arbeid. Premisset som ligger under her er en antagelse om at de som søker hjelp, egentlig ikke ønsker å arbeide.
Den sterke vektleggingen av arbeidslinja bidrar til et sterkt press til klientene om å ta seg jobb. Oftest er det en betingelse for å få stønad. De som er syke og ikke klarer å jobbe kan bli møtt med mistenksomhet. Man må jo være sikker på at ikke sykdom brukes som unnskyldning for å slippe å jobbe. De trygdede må også finne seg i at Nav gjør seg utilgjengelige for dem med korte åpningstider eller stengte dører. Lange ventetider er ikke uvanlig.
Hvilken annen gruppe i samfunnet har måttet tåle å bli utsatt for systematiske justismord som i den såkalte Nav-skandalen? Ennå er ikke alle de som ble dømt for svindel, blitt frikjent av domstolene. Skandalen har heller ikke fått noen konsekvenser for de ansvarlige politikerne eller Nav-ledelsen fra den gang. Alle har gått fri.
Motstrategiene Tyler trekker frem i kampen mot trygdestigma og annen stigma er å skape solidaritet på tvers av grupper i samfunnet. Vi må motvirke de splittende stigmatiseringsprosessene med ulike former for solidaritetsaksjoner. Vi må tenke at et angrep på trygdede er et angrep på oss selv. Ingen har noen garanti for at man gjennom livet ikke blir nødt til å søke hjelp hos Nav. Alle kan vi bli alvorlig syke og ute av stand til å jobbe, eller bli arbeidsledige.
Borgerlønn eller grunninntekt kan også bidra til å motvirke trygdestigma. En universell og betingelsesløs grunninntekt vil kunne viske ut noen av forskjellene mellom trygdede og den øvrige del av befolkningen. Alle kan ha glede av grunninntekten og dermed forsvare den, slik vi kjenner fra andre universelle ytelser som for eksempel barnetrygd. Ved å slippe å stå i matkø eller være prisgitt de kravene som Nav stiller for å få stønad, vil mange av dagens hjelpetrengende kunne leve mer anstendige og verdige liv. Det vil kunne lette på skyldfølelsen og skammen ved å kunne klare seg mer på egen hånd. Da vil en også være mer motivert for å søke seg jobb, de som kan.
Nav fungerer i dag som en stigmatiseringsmaskin for de som nyter makt og privilegier i samfunnet vårt. Grunninntekt for alle kan frigjøre oss fra denne maskinen.
Kronikken er publisert i Klassekampen 22. mars 2023.