Følgende tekst ble publisert i to artikler Utposten nr 6 2021 (Tidsskrift for samfunns- og allmennmedisin). Her er artiklene slått sammen til én tekst og ørlitegrann redigert. Forfatteren har jobbet med trygd i ca 25 år.
UTENFORSKAP GJØR AT VI MÅ TENKE NYTT OM VILKÅR FOR LØNNSKOMPENSASJON
NAV-reformen som ble iverksatt i 2006, var begrunnet i samordnet bistand, flere i arbeid og en mer effektiv forvaltning. I dag er det få som mener at målene er nådd. Antallet på trygd holder seg temmelig stabilt samtidig som sysselsettingsraten synker.
I forhold til sammenlignbare land har Norge mange på ytelser som forutsetter sykdom, men få på ytelser som arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Andelen i førstnevnte gruppe har vært stabil i flere tiår; ingen tiltak for å få ned sykefraværet har hatt nevneverdig effekt. Én av forklaringene er at uførhet som følge av sykdom gir høyere ytelser enn øvrige ordninger, som ofte knapt er til å leve av. Faller man utenfor arbeidslivet lønner det seg med andre ord å kunne begrunne det i sykdom. For dem uten synlig sykdom, blir det en forståelig kamp om likevel å være syk nok.
Legeattestert sykdom har vært et vilkår for rett til lønnskompensasjon fra trygden siden vår første lov om sykepenger fra 1909. I dag står symptomdiagnoser, altså lidelser uten forklarende, objektive medisinske funn, for en stor del av uførheten. Slike tilstander befinner seg i ytterkanten av biomedisinen og mange legers kunnskapsfelt. Omfattende medisinsk utredning gir sjelden tilleggsinformasjon om funksjons- og arbeidsevne. Mange havner i likevel i endeløse og nytteløse utrednings- og behandlingsprosesser, sjeldnere fordi fastlegen anser det medisinsk indisert eller tror det vil avklare arbeidsevnen, enn for å opprettholde en sykdomsbasert ytelse.
Det kan settes spørsmålstegn ved sykdomsvilkårets egnethet for rasjonering av trygd, og spørsmålstegnet er blitt tydeligere de siste tiårene. I tillegg til å føre til uholdbar forskjellsbehandling bidrar det til en innelåsningseffekt ved at mottakere må tviholde på en sykerolle for å oppnå en ytelse som muliggjør et trygt og forutsigbart liv.
Før jeg går løs på løsningen, skal jeg konkretisere problemene gjennom to tidligere Utposten-artikler av Harald Sundby (1,2).
Førstnevnte presenterer flere for meg treffende og velkjente eksempler på personer som blir stående uten lønnskompensasjon, til tross for at det framstår som åpenbart at arbeidsevnen er tapt. Om en av de avslåtte søknadene skriver Sundby: «Grundig arbeidsevnevurdering foretatt av et konsulentfirma på oppdrag fra NAV konkluderer entydig med at det ikke finnes arbeidsevne og at videre attføringsforsøk bare vil gjøre vondt verre.» Det er uomtvistet at NAV har det formelle ansvaret for vedtak, men NAV har eksterne, formaliserte samarbeidspartnere som besitter mer kunnskap om hvordan helsetilstanden kan påvirke arbeidsevnen. Fastlegene har en nøkkelposisjon i samspillet, men øvrig helsepersonell og ikke minst attføringsinstanser står også sentralt. NAV bør ha svært gode grunner for å overprøve velbegrunnede konklusjoner fra samarbeidspartnerne.
Min erfaring er at slik begrunnelse ofte mangler. Én årsak kan være at forvaltningsorganet NAV ønsker å bidra til det politiske målet å få ned uføretallene. Mot et slikt bakteppe er det kanskje lett å tilsidesette vurderinger som trekker i motsatt retning? I en del tilfeller kan det se ut som om NAV oppfatter trygdeytelsene mer som en slags sykeforsikring enn som lønnskompensasjon ved arbeidsuførhet. I folketrygdlovens formålsparagraf heter det at «Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved […] sykdom og skade, uførhet, […].» Det er et oversett poeng at «uførhet» er et selvstendig kriterium, det står ikke «uførhet som følge av sykdom og skade» (3).
Den andre artikkelen er en kasuistikk om en nedstemt og fattig innvandrer. I tillegg til å referere en kreativ, helhetlig, ukonvensjonell og effektiv håndtering av saken, er poenget i denne sammenhengen at økt immigrasjon har lært oss at sykdom i form av både kroppslige, mentale og språklige uttrykk er sterkt kulturavhengig. Begrepet sykdom er blitt enda mer uklart enn det var allerede i 1909. Det sier seg selv at et ubestemmelig sykdomsbegrep egner seg dårlig som vurderingsgrunnlag for funksjons- og arbeidsevne.
Men er disse problemene tilstrekkelig store til å gå løs på en omfattende reform av en trygdeordning som tross alt har fungert bra i mer enn hundre år? En forutsetning må i hvert fall være at den signifikant reduserer problemer i dagens ordning uten i vesentlig grad å tilføre nye. Er det ikke bedre å justere dagens ordning enn å begi seg ut i ukjent terreng med ikke særlig godt kart? Jeg tror at uansett hvor mye gjeldende regelverk og prosedyrer flikkes på, vil tolkningsmonn og forskjellsbehandling bli uakseptabelt store.
Strukturelle endringer i samfunnet har ført til at behovet for endring nå er skrikende. Her følger noen årsaker:
USTABILT ARBEIDSMARKED OG VARIABELT JOBBTILBUD
Selv om spådommer om framtidig mangel på arbeid er blitt gjort til skamme flere ganger i historien, tilsier den teknologiske utviklingen at det denne gangen kan bli en realitet. Netthandel truer butikkarbeidsplasser, delingsøkonomi har vi sannsynligvis bare sett begynnelsen av, yrkessjåfører går en usikker tid i møte og behovet for ufaglært arbeidskraft er i fritt fall.
FOR ENKEL ÅRSAKSANALYSE
Problemer med å komme inn i arbeidslivet som følge av manglende eller utdaterte kvalifikasjoner kan avhjelpes med tilpassede opplæringstiltak. Men bak utenforskap ligger ofte belastende livshistorie, sosioøkonomiske forhold og kulturkollisjon. Da har kvalifiseringstiltak begrenset effekt. Strukturelt betinget utenforskap krever strukturelle tiltak. Dagens trygdeordning etablerer langt på vei en endimensjonal, individorientert og sykdomsfokusert forklaringsmodell som er altfor enkel. Personer som av forskjellige grunner har svak og ustabil tilknytning til arbeidslivet, må ikke fristes inn i en sykerolle for å kunne motta akseptabel lønnskompensasjon.
ØKENDE PREKARIAT
Prekariat er et forholdsvis nytt begrep innenfor sosiologi og samfunnsøkonomi, satt sammen av ordene prekær (i betydningen prekær livssituasjon) og proletariat. Ordet betegner en livssituasjon bestående av periodisk arbeidsløshet og mangel på arbeid, som i sin tur fører til uforutsigbarhet og utrygghet og øker forekomst av helseproblemer (4). Som oftest er fattigdom en del av bildet, men som Konfutse hevdet for 2500 år siden er kanskje uforutsigbarhet og utrygghet mer belastende.
Prekariatet har vokst gjennom flere tiår i kjølvannet av blant annet teknologiutvikling, globalisering, migrasjon og endringer i arbeidervernlovgivningen. Gruppen er mer begrenset i Norge enn i mange andre vestlige land. Uten endringer i anordningene for inntektssikring er det grunn til å tro at gruppen vil vokse også i Norge etter hvert som oljeinntektene avtar og norsk økonomi sannsynligvis blir mer lik nabolandenes.
Dagens inntektskompensasjonsordninger er utviklet med utgangspunkt i et forholdsvis stabilt arbeidsmarked med plass til alle. Økende endringstakt med flere tidsbegrensede og ustabile jobber ‘presser’ flere inn i prekariatet.
ENDREDE UTDANNINGS-, FAMILIE- OG KARRIEREVALG
I tillegg til endringene i arbeidsmarkedet har familie- og husholdningsstruktur og personlige ønsker og valg gradvis endret seg gjennom mange tiår. Kjønnsforskjellene i karrierevalg viskes ut, færre følger rettlinjede karriereveier, flere veksler mellom forskjellige typer arbeid, har perioder utenfor arbeidslivet (selvvalgt eller pga mangel på arbeid) og opplever store variasjoner i inntektsnivå. Dette fordrer et sikkerhetsnett bygd på andre kriterier enn dagens sykdomsbaserte trygdesystem.
Behovsprøving og aktivitetskrav (ofte kan det siste mer treffende betegnes som ‘meningsløs, demotiverende og helseskadelig aktivitetstvang’) er ikke tilpasset vårt postindustrielle samfunn. Vi har behov for en ordning som i langt større grad sørger for at alle som ikke klarer å skaffe seg stabil inntekt, eventuelt med bistand, får lønnskompensasjon som er til å leve av, samtidig som vi må sørge at incentivene til arbeid og samfunnsaktivitet opprettholdes. Og det er her grunninntekt kommer inn!
Gjennom synonymet borgerlønn antas grunninntekt å være forholdsvis godt kjent, selv om det kan ha varierende innhold. BIEN (Basic Income Earth Network) er et internasjonalt nettverk som promoterer grunninntekt og har en norsk avdeling (5). BIEN definerer grunninntekt temmelig avgrenset (universell, høy nok, individuell, ubetinget og regelmessig), men begrepet benyttes også ofte som en løsere beskrivelse på modeller med varierende normative, økonomiske og psykologiske begrunnelser.
Hovedinnvendingene mot grunninntekt består av to gjengangere. Den ene er moralsk og er knyttet til at man må yte for å kunne nyte – grunninntekt vil virke passiviserende og føre til redusert arbeidsdeltakelse og verdiskapning. Samtidig som det er vanskelig å finne dokumentasjon for påstanden, overser den at dagens ordning har samme effekt. Den andre hovedinnvendingen er at grunninntekt vil bli altfor dyrt. Analyser tyder på at dette er mer fryktbasert enn reelt.
Tilhengere av grunninntekt trekker fram at økt personlig trygghet og forutsigbarhet vil bidra til bedre helse og trivsel, mer energi og økt initiativ med økt sysselsetting og verdiskapning. Trygdefeller og innelåsningsproblematikk vil unngås, og mindre behov for kontrollerende byråkrati vil gi store innsparinger.
Grunninntekt dreier seg ikke om å ‘gi bort’ penger uten krav om gjenytelse eller om å frita folk fra å ta ansvar for egne liv. Tvert imot er økonomisk trygghet og forutsigbarhet ofte forutsetninger for å lykkes med å ta ansvar for eget liv.
UTFORMING AV GRUNNINNTEKT — EN MULIG MODELL
Utenforskap (i betydningen å stå utenfor lønnsarbeidslivet) reiser spørsmålet om lønnskompensasjon basert på et problematisk sykdomsbegrep, er hensiktsmessig. Grunninntekt ville løst en rekke av problemene knyttet til dagens ordning. I det følgende presenterer jeg en skisse for en ordning for inntektskompensasjon bygget på grunninntekt.
EN KONKRET MODELL FOR GRUNNINNTEKT BØR BYGGE PÅ FØLGENDE PRINSIPPER
- Grunninntekt er en individuell, rettighetsbasert ytelse uten krav til opparbeidede trygderettigheter basert på arbeidsinntekt.
- Alle norske borgere mellom 18 og 67 samt innvandrere med flyktningstatus og fast oppholdstillatelse har krav på grunninntekt.
- Ordningen innbefatter et skatte- eller tilbakebetalingsregime som gradvis reduserer ytelsens effekt ettersom egeninntekten øker.
- Grunninntekt skal stimulere til deltakelse i arbeidsliv og samfunnsaktiviteter, også når funksjonsevnen er begrenset.
- Ordningen må være bærekraftig, men offentlig innsparing er ikke et formål.
GRUNNINNTEKTENS STØRRELSE
De samlede effektene av grunninntekt for mottakere og samfunn vil i avgjørende grad avhenge av beløpets størrelse. For at ordningen skal fungere etter intensjonen, må beløpet være høyt nok til å skape reell trygghet og forutsigbarhet, samtidig som det ikke må være så høyt at det dreper incentivet til lønnet arbeid og samfunnsaktivitet. Det er derfor nødvendig med noen refleksjoner rundt beløpets størrelse.
Som erstatning for ytelser i folketrygdlovens helseakse er grunninntekt først og fremst tenkt som supplerende inntekt til personer som uavhengig av årsak ikke skaffer seg tilstrekkelig egeninntekt til livsopphold. Ytelsen må imidlertid også kunne fungere som garantert sikringsinntekt til personer som selv velger å stå utenfor arbeidslivet, eksempelvis foreldre som velger å være hjemme med barn utover foreldrepengeperioden eller personer som ønsker å studere eller bedrive andre ulønnede aktiviteter i kortere eller lengre tid.
GRUNNLEGGENDE MOMENTER SOM MÅ HENSYNTAS I FASTSETTELSEN AV STØRRELSEN PÅ GRUNNINNTEKT
- Grunninntekt skal gi økonomisk grunnlag for et verdig liv holdt opp mot samfunnets sosiale og kulturelle standarder og øvrige forventninger.
- Det skal alltid være økonomisk attraktivt å ha egeninntekt i tillegg til grunninntekt.
- Finansiering av grunninntekt må skje innenfor rammer som opprettholder grunnlaget for en bærekraftig og dynamisk økonomi.
Selv om noen av tallene nedenfor gir et forenklet bilde av virkeligheten, er de relevante som grunnlag for grunninntektens størrelse. Tallene er avrundet, og noen av dem er noen år gamle og vil være litt høyere i dag.
- Median brutto månedsinntekt: 43.000 => 516.000 årlig
- Gjennomsnitts brutto månedslønn i laveste desil: 24.500 kroner => 294.000 årlig
- OECDs fattigdomsgrense: 50 % av medianen => 258.000
- EUs fattigdomsgrense: 60 % av medianen => 310.000
- Dagens laveste pensjonsnivå (minstepensjon) for enslige: 210.000
- Maksimal uføretrygd og AAP: 400.000
Tallene gir et begrenset bilde av reelt økonomisk handlingsrom for mottaker. Ting som husholdningens størrelse, forsørgerbyrde, stedlig boligmarked, helsetilstand og så videre er naturligvis viktig. Slike forskjeller foreligger også i dag og er ikke spesifikt knyttet til grunninntekt.
Minstepensjon har flere ganger blitt lansert som et rimelig nivå for grunninntekt. Det tilsvarer omtrent to ganger folketrygdens grunnbeløp og ble foreslått i Venstres partiprogram i 2009. Allerede i 2004 argumenterte Knut Halvorsen, professor i sosialpolitikk ved Høgskolen i Oslo, for grunninntekt eller samfunnslønn, og foreslo at nivået kunne ligge på datidens minstepensjon (7).
For perioden 2009-13 programfestet partiet Venstre utredning av borgerlønn på 2G, i dag tilsvarende 214.000 kroner. Skien kommune skal teste ut en grunninntektsordning med en månedssats på kr 16.892, tilsvarende snaut 203.000 årlig (6). Dagens minstepensjon på ca. 210.000 kroner er lavere enn både OECDs og EUs fattigdomsgrenser, og det kan stilles spørsmål ved om det oppfyller målet «økonomisk grunnlag for et verdig liv holdt opp mot samfunnets sosiale og kulturelle standarder og øvrige forventninger.»
Beløpets størrelse kan naturligvis diskuteres. Det samme gjelder grensen for hvor høy egeninntekten bør være før effekten av grunninntekt og dermed også statens utgifter bør falle bort. For at det alltid skal lønne seg å være i arbeid, må avtrappingen skje i lavere takt enn økningen av egeninntekt. Avtrappingen kan tas hånd om gjennom et tilpasset skatteregime eller gjennom en avregningsordning med eventuell tilbakebetaling, tilsvarende dagens skatteoppgjør. Det er ikke rom for å gå mer i detalj her, men simuleringer tyder på at grunninntekt i alle fall ikke bør miste sin effekt før ved årsinntekt på 400.000.
Mange tilhengere av grunninntekt, særlig på den politiske høyresiden, ser for seg at en lav grunninntekt skal erstatte så godt som alle velferdsytelser. En årsinntekt på 210.000 ville svekke ytelsesnivået på både sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd betydelig, og ville ikke representere en reell erstatning for disse. I dagens Norge framstår grunninntekt som lite realistisk om ikke nåværende ytelsesnivå opprettholdes gjennom tilleggsytelser.
Løsningen må imidlertid ikke bli en ny variant av kampen om å være syk nok til å oppnå rettigheter. Det er ikke plass til en detaljert diskusjon her, men i erkjennelse av at det ikke bare er sykdom i tradisjonell medisinsk forstand som stenger folk ute fra arbeidslivet, må fokus rettes mot reell mulighet for å komme i arbeid i eksisterende arbeidsmarked. Dagens absolutte sykdomskrav fører til medikalisering og uholdbar forskjellsbehandling.
Når helsa spiller inn, kan medisinske vurderinger være avklarende, men i mindre grad i den store gruppen med få eller sparsomt med forklarende objektive funn. Vurdering av arbeidsevne må da bero på den enkeltes egen framstilling i tillegg til vurderinger basert på observasjoner og annen relevant kunnskap om personen og om arbeidsmarkedet. Slike vurderinger gjøres i dag i stor grad av fastleger, men også av psykologer, arbeidslivskonsulenter og andre nøytrale og kompetente kilder. Men uansett hvor mye samlet informasjon som foreligger, vil arbeidsevne sjelden la seg fastslå nøyaktig og som regel variere over tid.
Undersøkelser tilsier at grunninntektsmodellens stimulering til fleksible jobbløsninger uten å redusere basal trygghet vil føre til at flere vil ta deltidsarbeid og dermed oppnå så høy egeninntekt i tillegg til grunninntekten at tilleggsytelse vil være uaktuelt. Kontrollbehovet kan derfor vise seg å bli begrenset. Dette støttes i en rapport fra 2020 fra en nederlandsk undersøkelse hvor formålet var å finne ut hva som «fungerer best for å bistå personer på sosiale ytelser tilbake til lønnsarbeid eller andre samfunnsaktiviteter». Undersøkelsespopulasjonen besto av 752 ytelsesmottakere som ble inndelt i fire grupper. Svært kort oppsummert var konklusjonen etter 16 måneder at økt selvbestemmelse og trygghet førte til økt arbeidsdeltakelse i deltidsjobber og økt sannsynlighet for fast jobb. Også andre positive effekter tilkom. Et godt bistandsapparat økte effektene, særlig hos personer med lav utdannelse som sto langt fra arbeidsmarkedet (8).
MEN HAR VI RÅD?
For høye kostnader er en slitesterk innvending mot grunninntekt, men det er vanskelig å finne støtte i annet enn skrivebordsberegninger. Blant annet et storstilt prosjekt kalt MINCOME i provinsen Manitoba i Canada mellom 1974 og -78 støtter ikke uten videre kostnadsfrykten. Prosjektet ble stanset prematurt uten dataanalyser og evaluering fordi risikoen for negative resultater ble ansett som for stor i lys av pågående økonomiske nedgangstider.
Omkring 2010 fikk professor i helseøkonomi Evelyn Forget tilgang til materialet som beskrives som «1800 støvete bokser og spor av noen få foreldede data-taper». I en artikkel fra 2011 skriver hun blant annet at basisinntekt førte til sterkt fall i antall sykehusinnleggelser, særlig for psykiatri og alkoholrelaterte ulykker, men steg igjen da eksperimentet ble avviklet. Det var også betydelig økning av ungdom som fullførte high school. Ingen av de pessimistiske spådommene til kritikerne ble bekreftet av hennes analyser. Hun konstaterer at Canada gjennom fire tiår hadde hatt storstilte trygdereformer på trappene som hver gang var blitt stanset av økonomiske og moralske argumenter som det neppe er holdepunkter for. Hun konkluderer med at «det er usannsynlig at Canada i overskuelig framtid vil gi slipp på sin opptatthet av behovsprøvde ytelser. Men prinsippene i å sikre et lavt, men akseptabelt inntektsnivå er veletablert. Det samme er konstruksjonen for å kunne levere et slikt program sømløst» (9).
I et nylig avsluttet prosjekt i California, Stockton Universal Basic Income Experiment, fikk forsøkspersonene 500 amerikanske dollar månedlig uten betingelser i 2 år. Ifølge en artikkel i Los Angeles Times viser foreløpige resultater at mottakerne var «friskere, hadde mindre angst og depresjon og rapporterte økt trivsel sammenlignet med kontrollgruppen som ikke mottok ytelsen.» De lyktes også bedre i å komme i fulltidsarbeid. Det påpekes at dette snur opp ned på «det konvensjonelle og konservative argumentet om at slike programmer vil redusere incentivet til å lete etter arbeid og gjøre mottakerne til dagdrivere.» Det anføres at personer i økonomisk fortvilede situasjoner ikke har «båndbredde til å tenke på framtiden» og at «fattigdom ikke er resultatet av individers dårlige beslutninger, men av politikk som holder folk nede» (10).
I boka Basic income and how we can make it happen refererer professor Guy Standing ved University of London til en rekke resultater fra prosjekter med forskjellige varianter av grunninntekt som taler imot kostnadsargumentet. Han skriver at «de som hevder at grunninntekt bare kan finansieres gjennom kutt i sosiale tjenester eller sterk økning av inntektsskatt, villeder oss, bevisst eller av uvitenhet» (11). Ifølge Vegard Velle har ikke mindre enn syv nobelprisvinnere i økonomi uttalt seg positivt til en form for samfunnslønn (7).
AVSLUTTENDE KOMMENTAR
Vi har gode velferdsordninger her i landet, men så fullkomne er de ikke at vi kan lene oss selvtilfreds tilbake og avvise at det kan være behov for revisjoner. Forsøk med grunninntekt gjennomføres nå i både rike og fattige land. I artikkelen Økonomisk kuvending verden over. Hva med Norge? skriver Martin Sandbu, til daglig kommentator i Financial Times, at behovet for aktiv politikk i koronakrisen har gått nesten sømløst over i aksept for en mer aktiv stat som drivkraft i økonomien. «Det er naivt å tro at de ideene og den politikken som vinner frem i resten av verden ikke kommer til å gjøre seg gjeldende i Norge også,» skriver Sandbu. «På mange måter har de lenge gjort det, i og med at verden nå går i nordisk retning. Men land som omfavner endring får større fart enn de som hviler på gamle laurbær. Det ville være trist om Norge ble forbigått i ‘nordiskhet’ fordi andre tenker større, nyere, og mer radikalt» (12).
I en artikkel om et pågående forsøk med grunninntekt i Wales heter det at det er på tide å akseptere at dagens system har brutt sammen og at et sikkerhetsnett for alle er nødvendig i framtiden (13). Og for et år siden uttalte den innflytelsesrike britiske sosiologen Anthony Giddens i et intervju med Nina Witoszek at «en gang virket grunninntekt som en utopisk ordning, men plutselig er den en del av nesten alle regjeringers agenda» (14).
Utenfor Norge synes stadig flere politikere å innse at dagens ordninger er foreldet og at løsningen kan hete grunninntekt. Her i landet er den politiske interessen laber, men likevel økende. Milton Friedman, en av de mange nobelprisvinnerne som har snakket varmt om grunninntekt, har uttalt følgende: «Our basic function is to develop alternatives to exisiting policy, to keep them alive and available until the politically impossible become the politically inevitable.» Slik jeg ser det, er vår eksisterende ordning for lønnskompensasjon ved manglende lønnsinntekt verken tilpasset dagens samfunn eller forventet samfunnsutvikling. Behovet for endringer nærmer seg «politisk uunngåelig».
Grunninntekt er naturligvis ikke løsningen på alt, og det må i alle fall ikke bli en sovepute for andre aktivitetsfremmende og inkluderende tiltak. Men det er svært god grunn til å utrede om grunninntekt bør innlemmes i flere funksjoner i dagens velferdssystem. James Meade, en annen av nobelprisvinnerne som har snakket varmt om grunninntekt, skrev i Economic Journal i 1978 at «historien viser at det som ikke er ’politisk mulig’ kan endre seg ganske radikalt og ganske raskt over tid. Ingenting blir politisk mulig med mindre det først blir foreslått og diskutert av en organisert gruppe mennesker» (7).
Sundby, Harald. Avmakt og NAVmakt — en bekymringsmelding. Utposten nr. 2, 2016.
- Sundby, Harald. Kveldsbønn fra helvete. Utposten nr. 3, 2021.
- LOV-1997-02-28-19. Lov om folketrygd (folketrygdloven) https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-02-28-19 Lest 25.09.2021
- https://agendamagasin.no/artikler/de-som-faller-utenfor/ Lest 25.09.2021
- https://biennorge.no/om-grunninntekt/ Lest 25.09.2021
- https://www.varden.no/meninger/skien-vil-teste-ut-borgerlonn-en-ordning-som-strider-mot-et-helt-sentral-prinsipp-i-norge/ Lest 25.09.2021
- Velle, Vegard. Tid for samfunnslønn? Kan samfunnslønn forenkle trygdesystemet og gjøre stønadsordninger overflødige? Le Monde Doplomatique mai 2004
- https://www.uu.nl/en/publication/final-report-what-works-weten-wat-werkt Lest 25.09.2021
- Forget, Evelyn L. Canadian Public Policy – analyse de Politiques, vol. xxxvii, no. 3 2011. https://www.utpjournals.press/doi/pdf/10.3138/cpp.37.3.283
- Hiltzik, Michael. Column: Stockton study shows that universal basic income can be life-changing https://www.latimes.com/business/story/2021-03-06/stockton-study-universal-basic-income Lest 25.09.2021
- Standing, Guy. Basic Income and how we can make it happen. Penguin 2017. Kapittel 11: Basic income initiatives and pilots.
- Sandbu, Martin. Den økonomiske tenkningen har gjort kuvending i flere land. Men hva med Norge? https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/9OPeKq/den-oekonomiske-tenkningen-har-gjort-kuvending-i-flere-land-men-hva-me Lest 25.09.2021
- Fairclough, Stephen. Universal basic income: Wales’ trial ‘should include everyone’. BBC News, 26 juli 2021: https://www.bbc.com/news/uk-wales-57944123 Lest 25.09.2021
- Witoszek, Nina. Anthony Giddens’ syn på verden etter pandemien. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/QmlJ1W/anthony-giddens-syn-paa-verden-etter-pandemien Lest 25.09.2021